Category Archives: Listige lister
mars 7, 2012 10 steder man ikke burde lese. Selvutprøvd.
1. I familieselskap.
2. I lyngen. Det virker kanskje uskyldig, men så har du plutselig et dusin små monstre kralende over deg.
3. I klasserommet/seminarrommet/på forelesningssalen. Dette gjelder smuglesing.
4. I bokhandelen. Med mindre man er rik.
5. I bilen. Og nei, jeg var ikke sjåfør.
6. På kjøkkenet. Mens man steker pannekaker.
7. I trapper. Gående.
8. Over en fremmeds skulder på t-banen.
9. Langs veien. Se bare hva som skjedde med Stephen King.
10. Badekaret. Heldigvis var det ikke en e-bok.
Stikkord: e-bok, en boknerds bekjennelser, Stephen King
- 14 comments
- Posted under Listige lister
februar 29, 2012 Topp 10 motbydelige karakterer
Her kommer min definitive, og selvsagt, svært objektive, fordomsfrie topp 10-liste over de fælsligste, verst tenkelige karakterene i litteraturens historie. Som vi, eller i alle fall jeg, elsker å hate. Inderlig. Og. Vel.
10. Pamela Andrews, ”heltinnen” i Pamela, or, Virtue Rewared. For en mer utførlig beskrivelse av min avsky, se tidenes syteinnlegg.
9. Damen med blikket ”fullt av pølse” i Knut Hamsuns Sult.
8. Den spyttslikkende Mr Collins i Jane Austens Pride and Prejudice.
7. Dolores Umbridge i Harry Potter-serien. Sukkersøte, paddeaktige Umbridge drikker te med ti skjeer sukker i mens hun utfører cruciatus-forbannelsen på uskyldige elever.
6. Bentein. Han prøvde å voldta Kristin Lavransdatter!
5. Hertuginnen som bruker bærereimen på Ginger og Beauty i Black Beauty, ”for fashion!”
4. Ramsay Bolton fra George R. R. Martins A Song of Ice and Fire. Denne elskverdige unge herremannen jakter på folk. Sånn som man i Storbritannia jakter på rever. Med hester, hunder og det hele. Han gir dem ”heldigvis” et sjenerøst forsprang.
3. Roose Bolton, overnevntes faderlige opphav, er minst like sjarmerende. Og en fan av blodigler.
2. Uriah Heep i Dickens’ David Copperfield. He had a way of writhing when he wanted to express enthusiasm. En kald, ekkel fisk.
1. Den yndige babyen som også er en hurtigvoksende kjempeedderkopp i Stephen Kings The Dark Tower – altså en var-edderkopp (bildet som skulle ha illustrert dette gikk «dessverre» tapt i sensuren).
Stikkord: A Song of Ice and Fire, Anna Sewell, Black Beauty, Charles Dickens, David Copperfield, George R. R. Martin, Harry Potter, J. K. Rowling, Jane Austen, Knut Hamsun, Kristin Lavransdatter, Pride and Prejudice, Samuel Richardson, Sigrid Undset, Stephen King, Sult, The Dark Tower
- 6 comments
- Posted under Listige lister
februar 25, 2012 Tre bøker jeg ikke vil være foruten om jeg blir strandet på en øde øy
Dette spør Anette om i denne torsdagens boktema. Det er svært viktig å tenke igjennom slike ting, sånn i tilfelle uhellet er ute, tenker jeg. Dette har jo tross alt skjedd mange folk jeg har sett på film eller lest om, og dessuten skriver Oscar Wilde at livet imiterer kunsten. Derfor, for å være på den sikre siden, slenger jeg meg med – dog litt forsinket. Håper det ikke er for sent, og jeg blir kidnappet av sjørøvere før jeg har fått tenkt meg skikkelig godt om!
1. Overlevelse. Når jeg vurderer hvordan jeg best kan overleve på denne øya, er det en bok som stikker seg ut, nemlig Robinson Crusoe, hvis fullstendige tittel lyder The Life and Strange Surprizing Adventures of Robinson Crusoe, of York, Mariner: Who lived Eight and Twenty Years, all alone in an un‐inhabited Island on the Coast of America, near the Mouth of the Great River of Oroonoque; Having been cast on Shore by Shipwreck, wherein all the Men perished but himself. With An Account how he was at last as strangely deliver’d by Pirates. Men så kommer mine moralske skrupler inn. Med tanke på dette Oscar Wilde sa om kunsten, så vil jeg jo ikke sette meg i fare for å kalle eventuelle medmennesker de tåpeligste navn (les: Fredag), eller å bli litt for opphengt i katter og geiter (stakkars små!), så jeg velger å la Robinson Crusoe stå igjen i bokhylla. For en mer moralsk oppbyggelig fortelling om hvordan overleve vill natur, og dessuten en rekke utførlige eksempler på hvordan man hanskes med huletroll, orker, ringskrømt eller andre ting som mot for modning vil befinne seg på denne øya, treffer heller valget mitt på Ringenes herre. Med hele Midgard til min disposisjon finner jeg det meste jeg trenger, og dessuten verdifull avlastning for fantasien skulle øya vise seg å være liten og kanskje attpåtil ensformig og kjedelig (jeg vil gå ut i fra at ikke alle øyer er like spennende som den Pevensie-barna plutselig befinner seg på innledningsvis i Prins Caspian). Nå begynner faktisk denne øya å se helt begredelig monoton ut! Jeg kan bare håpe at Tolkiens univers, hvor hver en småstein ser ut til å ha blitt skapt før Frodo så meget som hadde blitt påtenkt, vil overskrive min virkelighetsoppfattning så til de grader som den (mer uheldigvis?) gjorde da jeg var rundt femten. Det håper jeg virkelig, for jeg vil nok bare komme meg hjem fra dette som nå har vokst seg til det forferdeligste sted i min meget fornuftige hjerne.
2. Hjemlengsel. Men jeg får nå ikke glemme at jeg har enda to bøker til min disposisjon. Jeg vil i første omgang velge en som minner meg om hjemme, Korset av Sigrid Undset, som er den siste romanen i trilogien om Kristin Lavransdatter. Jeg vil gå pilegrimsferden til Nidaros (det vil si i fantasiens verden, for mitt stakkars legeme vil fremdeles være strandet på den grusomme øya). Jeg vil kjenne historiens sus over Norges land, og over henne jeg har fulgt fra barnsben av (i de foregående romanene Kransen og Husfrue). Vakrere blir det knapt. Takk skal du nå ha, Undset. Men jeg er likevel håpløs. Fremdeles.
3. Håp. Til sist tar jeg derfor med meg skarpsindige, vakre, såre Persuasion av Jane Austen, og går herved min håpløshet heroisk i møte, ”loving,” som Austen skriver så sterkt, ”when existence or when hope is gone.” Jeg er likevel nesten sikker på at hvis disse sjørøverne først skulle røve meg og disse tre stusselige bøkene mine, så ville de vel være takknemlige for resten av mine eiendeler også, say hele boksamlinga mi inklusive lesebrett? Jeg velger å håpe.
Stikkord: J. R. R. Tolkien, Jane Austen, Kristin Lavransdatter, Oscar Wilde, Persuasion, Prins Caspian, Ringenes Herre, Robinson Crusoe, Sigrid Undset, The Lord of the Rings
- 9 comments
- Posted under Listige lister, Tematiske trender
juni 7, 2011 Topp 5 filmatiseringer av Jane Austens romaner
I anledning mitt besøk på Chatsworth House (det virkelige Pemberley!), og i uendelig takksigelse til min store heltinne, Jane Austen, publiserer jeg herved min definitive topp 5 liste over Jane Austen-adapsjoner:
5. Patricia Rozemas fantasifulle Mansfield Park fra1999.
Er løst basert på Jane Austens roman ved same navn, i tillegg til enkelte aspekter ved forfatterens liv. Her blir samtidas slaveridebatt, subtilt håndtert av Austen selv i hennes roman, mer eksplisitt satt opp mot heltinnens begrensede posisjon som fattig slektning (og kvinne) i rikmannshjem. Den svakelige, beskjedne Fanny Prices filmatiske søster er transformert til en moderne heltinne med bein i nesa. Disse inn-med-teskje-endringene ødelegger i noen grad for en ellers vakker og interessant tolkning.
4. John Alexanders betagende BBC-serie Sense and Sensibility fra 2008.
Andrew Davis har skrevet et dampende, forførerisk manus med mye følelse og litt mindre av Jane Austens bitende fornuft. Hattie Morahans Elinor Dashwood er hjerteskjærende å bivåne.
3. Ang Lees stjernefunklende Sense and Sensibility fra1995.
Her tilbys en glitrende skarp Emma Thompson, en fortryllende romantisk Kate Winslet, en Alan Rickman å gråte for, og en Hugh Grant på sitt mest elskverdig forknyttede. En feiring av selvbeherskelsens fordeler og en advarsel om sensibilitetens farer, men Thompsons stakkåndete hulking mot slutten vitner likevel om at livet er mer komplekst enn som så. Austens mesterverk har for øvrig enda mørkere undertoner i så henseende, men for sine 136 minutter er dette en storartet adapsjon.
2. Joe Wrights romantisk-realistiske Pride and Prejudice fra 2005.
I likhet med Rozamas Mansfield Park lider denne til dels av overforklaring og av å forstørre kontraster der Austen er mer nennsom, sikkert for å tekkes nåtidas filmpublikum, med det resultat at den kommer litt bort fra Austens briljante komedie og inn i kostymedramaterritorium. Dette uovertreffelig romantiske, visuelt nydelige universet fikk meg likevel seilende ut av kinosalen på en rosa sky. Den er for øvrig blant annet innspilt på Chatsworth.
Ingen av de overnevnte når likevel vinneren av den eminente lista mi til knes, nemlig:
1. Simon Langtons sagnomsuste BBC-serie fra 1995, Pride and Prejudice.
Basert på Andrew Davis’ mesterlige manus, forholder dette mesterstykket av en vitamininnsprøytning seg kristelig trofast til originalen, og er derfor vittigst, morsomst, mest intelligent, og en sann fryd – en gave til menneskeheten.
Stikkord: adapsjon, Alan Rickman, Andrew Davies, Ang Lee, Chatsworth House, Emma Thompson, Fornuft og følelse, Hattie Morahan, Hugh Grant, Jane Austen, Joe Wright, John Alexander, Kate Winslet, Mansfield Park, Patricia Rozama, Pride and Prejudice, Sense and Sensibility, Simon Langton, Stolthet og fordom
- 2 comments
- Posted under Listige lister
Velkommen til Tussis tank for bokormske betraktninger og tvilsomme tankesprell. Ta forbehold om synsing på høyt plan. Paraply hjelper ikke under vann.
tussis tanketank 