Skip to content

tussis tanketank

En blogg om bøker og andre narkotikum.

Tag Archives: Elizabeth Gaskell

Elizabeth Gaskell i veska. Blanke ark, nye penner. London venter. Høstlufta skarp og klar. Sol etsteds bak høye hus. Jeg skal sparke opp løv og drikke engelsk te.

Utenfor vinduet står det et tre, enda grønt. Tenker på Amy Levy: londoner, poet og romanforfatter av 1870-80-åra. 

A London Plane-Tree

Green is the plane-tree in the square,
The other trees are brown;
They droop and pine for country air;
The plane-tree loves the town.

Here from my garret-pane, I mark
The plane-tree bud and blow,
Shed her recuperative bark,
And spread her shade below.

Among her branches, in and out,
The city breezes play;
The dun fog wraps her round about;
Above, the smoke curls grey.

Others the country take for choice,
And hold the town in scorn;
But she has listened to the voice
On city breezes borne.

— Amy Levy, 1889.

Tags: , , ,

Jeg klarer ikke å like Elizabeth Gaskell.

I min Penguin-utgave av Sylvia’s Lovers er blant annet følgende ord å lese om henne:

For the first sixteen years of her marriage, she combined the activities of motherhood, the management of a busy household and parish work in an area notorious for its poverty and appalling living conditions. She also travelled and started to write.

Dette er altså the Elizabeth Gaskell, forfatter av North and South, Cranford og The Life of Charlotte Brontë, samt x antall andre klassikere fra den viktorianske æraen? Jeg får håpe at de neste 16 årene ble brukt hovedsakelig til å skrive disse? Men en smålig stemme sier meg at dette ikke er tilfellet. Jeg finner det derimot helt brennsikkert at hun med tilsynelatende lite besvær kombinerte hjemmets ustanselige krav med et yrke som ikke var helt uproblematisk innstilt til forfatterinner på den tida. Hun fikk dermed til det kvinner sliter med selv i dag. På toppen av dette overflødighetshornet satte hun av tid til veldelighet og reising. Hun skrev Mary Barton, en roman som dypper litt mer enn en tå ned i den politiske sfæren som generelt sett utelukket kvinnelig aktivitet. Attpåtil, og irriterende nok, fikk hun klemt inn et par krangler med selveste Charles Dickens, som var redaktør av magasinet Household Words hvor hun publiserte sine romaner i føljetonger:

(…) he unsuccessfully tried to impose his views on her. She proved that she was not to be bullied, even by a man of such genius as he.

Blar jeg videre i Sylvia’s Lovers finner jeg den originale forsiden fra 1863 undertegnet Mrs Gaskell. Og boka er selvsagt dedikert til ”my dear husband, by her who best knows his value.” Argh!

Jeg klarer ikke å se for meg annet enn en uforskammet perfekt kvinne, så konvensjonelt innenfor det kvinneidealet hun vokste opp i skyggen av, med ektemannens autoritet i ryggen hvor hun enn beveger seg i det offentlige, at hun på underlig vis får til alt hun vil uten å tape anselighet.

Denne posten ble mye lengre enn tiltenkt. Hva er det jeg prøver å si? Jo, at det går ikke an. At hun får ikke lov. At jeg ikke klarer å like Elizabeth Gaskell. At jeg sliter med å begynne på Syliva’s Lovers. Men at jeg må lese den likevel.

Tags: , , , , , , , , ,

%d bloggers like this: