tussis tanketank

21. september 2004. Sjuende og siste bind av Stephen Kings besnærende magnum opus, The Dark Tower, serveres til de glupske leserskarer i en forrykende mikstur av western, fantasy og horror. «My imagination was so clear I could smell the dust and hear the creak of leather,» skriver King i etterordet. Og det viser seg vanskelig for forfatteren å sette punktum ved veis ende. Tideligere i år disket han opp med en ny Dark Tower-bok som skal utgis neste vår. The Wind Through the Keyhole er kronologisk satt mellom bok 4 og 5. Altså bind 4b? Er det for mye å håpe på bind c, d, og e også? funderer Den trofaste leser. Nå må jeg komme med en advarsel til Den fremtidig trofaste leser: SPOILERE fra første, sjette og sjuende bok forut! Lesing på egent ansvar.

De nærmere fire tusen sidene som til dags dato utgjør The Dark Tower-serien, vitner om en forfatter som er nesten like oppsatt på å nå det mystiske, magnetiske Mørke tårn, som seriens ikoniske helt/antihelt, revolvermannen Roland. Og det med en entusiasme som smitter. Med utallige referanser til sitt øvrige forfatterskap fletter King nennsomt på sitt forestillingsunivers i et stadig ekspanderende flettverk av karakterer, tider og verdener, med Tårnet som sentrum. Her er lite språklig finesse; King briljerer derimot som en mesterlig forteller og enestående plot-twister; historien er oppslukende. Fortelleren henvender seg flere ganger direkte til leseren, og det med en tilstedeværelse som er rørende. Den trofaste leser skjønner etter hvert at dette er så mye mer enn enda en bestselgende grøsser signert Stephen King.

Og han er i godt selskap når han skriver: Eddie Dean, eks-dophue og tøysemaker; Susannah Dean, schizofren og attpåtil beinløs til oppunder kneet; den ensomme gutten Jake Chambers – alle disse fra ulike tidsversjoner av New York. Den dødbringende, underlig romantiske Roland; Oy, som under tvil kan gå for en ganske spesiell hund; begge fra fantastiske Mid-World. Et lite følge av revolvermenn på jakt etter Det mørke tårn, omgitt av merksnodige tegn og sammentreff, fra høyere makter, onde krefter eller kanskje fra skjebnen selv, eller ka, som det heter på høyspraket i Rolands verden. De er ka-tet, en gruppe bunnet sammen av skjebnen.

Dette lukter mistenkelig av deus ex machina, tenker litteraturstudenten. Hvilket vil si ”gud ut av maskinen” på latin. De gamle grekerne var flittige til å ty til gudene når forklaringer trengtes og handlingen skulle løses. I teatret senket man gjerne de høyere makter ned på scenen ved hjelp av en hendig kran. I Euripides’ Medea, for eksempel, rømmer heltinnen, etter å ha slukket sin hevngjerrighet med forheksninger og barnedrap, i en gudesendt vogn trukket av drager. Den ellers så upåklagelige dramatiker bukker her under for en etter min mening ganske kledelig form for medfølelse for den lidende trollkvinne. Aristoteles derimot var ikke særlig imponert. I Poetikken hevder han at alt som finner sted må være handlingsmessig nødvendig og sannsynlig. Hva er så tilfelle i The Dark Tower?

Rolands sekretær

For å svare på dette må jeg lede Den (forhåpentligvis) trofaste blogglesers oppmerksomhet hen til det faktum at Eddie begår tidenes erkjennelse; og, når vi nå først er inne på den antikke terminologien, av kolossalt anagnorisisk omfang. Han skjønner at han selv, og hans venner, er karakterer i en annen manns bøker. En helt vanlig person, en viss Stephen King, har angivelig skrevet dem inn i virkeligheten! Det blir maktpåliggende for Roland og hans ka-tet å finne denne King, noe som resulterer i en reise til Maine, New England, i et annet når – og et helt spesielt møte.

Forferdet stirrer en lat, middelaldrende og bestyrtet King – med et begynnende alkoholproblem – inn i de isende blå øynene til revolvermannen Roland. Han blir nødt til å forklare hvordan The Gunslinger, som utgjør første bok om jakten på Det mørke tårn, ble til, og hvorfor den ligger og slenger som et ubrukelig utkast i kjellerboden. Hvorfor har han ikke skrevet mer? Da de kommer fram til de fæle avsnittene hvor Roland lar Jake falle i døden, blir det problematisk for King:

’(…) you changed. Right under my hand. It got so I couldn’t tell if you were the hero, the antihero, or no hero at all. When you let the kid drop, that was the capper.’

‘You said you made me do that.’

Looking at Roland straight in the eyes – blue meeting blue amid the endless choir of voices – King said: ‘I lied, brother.’

Det blir etter hvert klart at Stephen King er en forfatter uten særlig kontroll over eget verk, og som ikke for ingenting har gitt det opp:

I think telling stories is like pushing something. Pushing against uncreation itself, maybe. And one day while you were doing that, you felt something pushing back. (…) NO TRESSPASSING. DO NOT ENTER. HIGH VOLTAGE. (…) Maybe even DANGER OF DEATH.

Stephen King er redd, men lover likevel på tro og ære å fullføre sitt verk, for hva vil skje med Roland og hans ka-tet og det livsviktige oppdraget de er i gang med i et parallelt univers, hvis han ikke gjør det? Det går stadig mer opp for King at han er et nødvendig ledd i et hele, snarere enn opphavsmann og forfatter:

(…) in many ways it seems like I didn’t write the damn thing at all, that it just flowed out of me (…) sometimes it seems to me that none of this stuff is mine, that I’m nothing but Roland of Gilead’s fucking secretary. (…) Only maybe Roland’s got his own boss. Ka?

Skjebnesvangre handlingsmønster

Vi står igjen med at helt og forfatter begge er underlagt skjebnen, ka. Og når vi først er inne på skjebnen: I Maine møter Eddie og Roland tilfeldigvis på en lokal fyr som skal vise seg å bli svært så hendig. I lys av sin nye erkjennelse som karakter i en historie, og på ekte ”aristotelisk”, antyder Eddie sine betenkeligheter om situasjonen til en ubekymret Roland, hvis fantasi begrenser seg til å nå Tårnet, og lite annet:

’in a story, Roland, a minor character like John Cullum would never come in off the bench to save the day. It wouldn’t be considered realistic.’

‘In life,’ Roland said, ‘I’m sure it happens all the time.’

And Eddie laughed. What the hell else could you do? It was just so perfectly Roland.

Ka-tetens ferd mot Tårnet er rikt utrustet med slike dei ex machina som John Cullum. Noen fremstår til og med som direkte vink fra den fiktive forfatteren selv. King ut av maskinen, med andre ord. Rex ex machina. Hva har dette å si for vår fortelling?

Kollisjon mellom fiksjon og virkelighet

19. juni 1999. En dato som får store konsekvenser for King og hans forfatterskap. Han går langs en vei utenfor sitt hjem i Maine. Han leser i en bok. Han blir påkjørt av en varebil med alvorlige skader i høyre lunge, bein og hofte. I The Dark Tower-serien blir datoen stående som en dødlinje, et magisk tall, et kappløp med tiden.  Slik blir det også med mange andre aspekter ved Kings liv. Han griper inn til stadighet. Selvbevisst insisterende overskrider King de uglesette aspektene som litteraturkritikere ofte tillegger deus ex machina. Heller enn lettvinte snarveier og tyngende moralisering, blir deus ex machina et komplekst bindeledd mellom fiksjon og virkelighet i hans metafiksjonelle univers av historier, karakterer og steder, og sier noe om forfatterens tilknytning, ikke minst store kjærlighet, til sin historie.

Historien om Roland er delvis basert på Robert Brownings dikt “Childe Roland to the Dark Tower Came,” som utkom i 1855. Browning skal ha uttalt at diktet kom til han, i sin helhet, i en drøm. Snedige saker. Hva sier så den virkelige King om relasjonen til sin egen fortelling? I etterordet til sjuende bind skriver han: “You have to remember that I don’t make these things up, not exactly; I only write down what I see.” Dermed forsterker han bildet av seg selv som det rene delfiske orakel i Den trofaste lesers besatte fantasi. Og sier kanskje noe om kunstens uløselige tilknytning til livet.

Stikkord: anagnorisis, Aristoteles, Det mørke tårn, deus ex machina, Euripides, fantasy, horror, Medea, Robert Browning, Song of Susannah, Stephen King, The Dark Tower, The Gunslinger, The Wind Through the Keyhole, western