Skip to content

tussis tanketank

En blogg om bøker og andre narkotikum.

Dette spør Anette om i denne torsdagens boktema. Det er svært viktig å tenke igjennom slike ting, sånn i tilfelle uhellet er ute, tenker jeg. Dette har jo tross alt skjedd mange folk jeg har sett på film eller lest om, og dessuten skriver Oscar Wilde at livet imiterer kunsten. Derfor, for å være på den sikre siden, slenger jeg meg med – dog litt forsinket. Håper det ikke er for sent, og jeg blir kidnappet av sjørøvere før jeg har fått tenkt meg skikkelig godt om!

1. Overlevelse. Når jeg vurderer hvordan jeg best kan overleve på denne øya, er det en bok som stikker seg ut, nemlig Robinson Crusoe, hvis fullstendige tittel lyder The Life and Strange Surprizing Adventures of Robinson Crusoe, of York, Mariner: Who lived Eight and Twenty Years, all alone in an un‐inhabited Island on the Coast of America, near the Mouth of the Great River of Oroonoque; Having been cast on Shore by Shipwreck, wherein all the Men perished but himself. With An Account how he was at last as strangely deliver’d by Pirates. Men så kommer mine moralske skrupler inn. Med tanke på dette Oscar Wilde sa om kunsten, så vil jeg jo ikke sette meg i fare for å kalle eventuelle medmennesker de tåpeligste navn (les: Fredag), eller å bli litt for opphengt i katter og geiter (stakkars små!), så jeg velger å la Robinson Crusoe stå igjen i bokhylla. For en mer moralsk oppbyggelig fortelling om hvordan overleve vill natur, og dessuten en rekke utførlige eksempler på hvordan man hanskes med huletroll, orker, ringskrømt eller andre ting som mot for modning vil befinne seg på denne øya, treffer heller valget mitt på Ringenes herre. Med hele Midgard til min disposisjon finner jeg det meste jeg trenger, og dessuten verdifull avlastning for fantasien skulle øya vise seg å være liten og kanskje attpåtil ensformig og kjedelig (jeg vil gå ut i fra at ikke alle øyer er like spennende som den Pevensie-barna plutselig befinner seg på innledningsvis i Prins Caspian). Nå begynner faktisk denne øya å se helt begredelig monoton ut! Jeg kan bare håpe at Tolkiens univers, hvor hver en småstein ser ut til å ha blitt skapt før Frodo så meget som hadde blitt påtenkt, vil overskrive min virkelighetsoppfattning så til de grader som den (mer uheldigvis?) gjorde da jeg var rundt femten. Det håper jeg virkelig, for jeg vil nok bare komme meg hjem fra dette som nå har vokst seg til det forferdeligste sted i min meget fornuftige hjerne.

2. Hjemlengsel. Men jeg får nå ikke glemme at jeg har enda to bøker til min disposisjon. Jeg vil i første omgang velge en som minner meg om hjemme, Korset av Sigrid Undset, som er den siste romanen i trilogien om Kristin Lavransdatter. Jeg vil gå pilegrimsferden til Nidaros (det vil si i fantasiens verden, for mitt stakkars legeme vil fremdeles være strandet på den grusomme øya). Jeg vil kjenne historiens sus over Norges land, og over henne jeg har fulgt fra barnsben av (i de foregående romanene Kransen og Husfrue). Vakrere blir det knapt. Takk skal du nå ha, Undset. Men jeg er likevel håpløs. Fremdeles.

3. Håp. Til sist tar jeg derfor med meg skarpsindige, vakre, såre Persuasion av Jane Austen, og går herved min håpløshet heroisk i møte, ”loving,” som Austen skriver så sterkt, ”when existence or when hope is gone.” Jeg er likevel nesten sikker på at hvis disse sjørøverne først skulle røve meg og disse tre stusselige bøkene mine, så ville de vel være takknemlige for resten av mine eiendeler også, say hele boksamlinga mi inklusive lesebrett? Jeg velger å håpe.

Tags: , , , , , , , , ,

%d bloggers like this: