Skip to content

tussis tanketank

En blogg om bøker og andre narkotikum.

Monthly Archives: juni 2011

Hun sørget for at Sigrid Undset kapret nobelprisen i 1928. Hun lokket 691 000 nordmenn til kinolerretet i 1995. Hun fikk en bekjent av meg til å strigråte på toget. Hun er nidkjær katolikk. Hun er sjubarnsmor. Hun er feminist. Hun er antifeminist. Hun er en av våre store heltinner. Hva er det med Kristin Lavransdatter?

Hennes søster Jenny, Undset-født, og publisert i 1911, er kunstnersjel, idealist, en mer opplagt heltinne. Men med trilogien om Kristin Lavransdatter har Undset modnet; uredd viser hun oss det hele mennesket, utilslørt, fra de første usikre turene utomgårds på Gullsveinen, trygt bak farens rygg – gjennom lidenskapens brann, troen, håpet, kjærligheten – til den siste reisen, nåden og Gud.

Undset beskriver historiske omstendigheter med en troverdighet som kunne rivalisere den mest samvittighetsfulle faglitterære fremstilling, fra det storpolitiske maktspillet ned til den huslige hverdag, over flere landsdeler og samfunnslag. Samtidig er hun aldri langt fra individet, fra øyeblikket; hun fanger det inn, minner oss på at ”sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider, men menneskenes hjerter forandres alldeles intet i alle dager.” Undset sender leseren ut på den berg-og-dal-baneturen av synd, tvil, kjærlighet og forsoning som er Kristins liv, og setter henne samtidig i perspektiv til sine omgivelser (og uunngåelig, til vår tid) som med en mors kjærlighet, som ser feiltrinn men aldri fordømmer; som har følt livet på kroppen selv, slik at leseren ikke har noe valg, leseren må forstå, må innse, må utvide sin horisont slik Kristin brøt ut av sin.

I modernismens kritiske erkjennelseskamp må det også eksistere en viss optimisme som har gått tapt i vår postmodernistiske tåkeland. Ved å forsøke å beskrive Hamsuns ”sjelelige irrganger” røpes det nettopp en tro på sannheten i den individuelle erfaring, om enn begrenset. Når Undset med sin frie, indirekte diskurs blottlegger Kristin gjennom selvstendighetens lykke og sjelekval, som får sin kulminasjon med bryllupsfesten, hvor Kristin taler direkte til Gud; når gullkrona tvinger brudens stolte hode ned og setter merke på panna hennes; har Undset satt sitt merke i norsk litteraturhistorie. Og hos leseren.

Hva er det så med Kristin Lavransdatter? Jeg vet ikke, men jeg er så inderlig glad i henne.

Tags: , , , , , , ,

Du sa vær ikke forarget,

vel jeg er rødglødende,

merker du det?

 

Jeg er laget av glass

og jeg knekker og knuser rett som det er

og det er splintene jeg skriver med,

 

hakkete deler av styggedommen

som ligger brekt på bakken

og bryter refleksjoner av stjerneskinn.

 

 

Tags: ,

Det var en fin ettermiddag på toppen av York Minster. Som vanlig hadde noen familier troppet opp med ungene halsende rundt. En knippe frenetisk fotograferende turister snakket oppspilt med hverandre, mens de smilte og lo. Der var også en mann og en kvinne, et par antageligvis, som så nokså slitne og likegyldige ut der de gikk rundt og beskuet utsikten. Av og til stoppet de for å se nærmere på et eller annet i det fjerne. De gikk i stillhet.

Mannen brøt stillheten etter en stund.

”Erik Blodøks ble ikke nevnt på omvisningen i går,” sa han.

”Jo, guiden vår nevnte han faktisk,” svarte kvinnen.

”Så vidt det var,” responderte mannen. ”Det kunne knapt vært mer enn en setning.”

Kvinnen sa ikke noe.

“Kanskje to setninger på det meste,” fortsatte han. ”Og ingenting om hvorfor han fikk kallenavnet ’Blodøks.’ Han tok knekken på alle brødrene sine for å sikre seg den norske tronen, vet du, som Norges andre konge. Det er derfor han blir kalt Blodøks. Fordi han drepte sine slektinger, sitt blod. Det sies at han var en nådeløs mann, en stor kriger.”

Mannen ventet taust mens kvinnen sjekket armbåndsuret.

”Å, jeg er sikker på at Erik ville ha vært takknemlig for din omtanke, vår guides omsorgssvikt til tross,” sa hun omsider.

”Og om Gunnhild, hans kone,” fortsatte mannen, ”blir det sagt at hun var en ond heks.” Han så raskt på kvinnen.

Et kort øyeblikk av stillhet fulgte. Hvis du sto nær nok kvinnen, og fulgte nøye med på ansiktsuttrykket hennes, kunne du kanskje skjelne en rykning over det venstre øyebrynet. Mannen sto nært nok, men han skuet utover byen, og det som så ut til å fange hans oppmerksomhet måtte ha vært noe høyst interessant lokalisert etsteds nær horisonten. Det var en disig ettermiddag.

Kvinnen sjekket armbåndsuret for andre gang. Idet hun senket armen igjen, lot hun den, nærmest som en ettertanke, for en kort stund hvile på magen. Hun trakk seg rolig  nærmere rekkverket. Så sa hun: ”Virkelig, med slik en sjarmør til ektemann? Sjokkerende.”

Mannen så på kvinnen nå, med øyne som smalnet. Hennes øyne saumfarte bakken 197 fot under dem, på leting etter hva det skulle være.

Tags: ,

I anledning mitt besøk på Chatsworth House (det virkelige Pemberley!), og i uendelig takksigelse til min store heltinne, Jane Austen, publiserer jeg herved min definitive topp 5 liste over Jane Austen-adapsjoner:

5. Patricia Rozemas fantasifulle Mansfield Park fra1999.

Er løst basert på Jane Austens roman ved same navn, i tillegg til enkelte aspekter ved forfatterens liv. Her blir samtidas slaveridebatt, subtilt håndtert av Austen selv i hennes roman, mer eksplisitt satt opp mot heltinnens begrensede posisjon som fattig slektning (og kvinne) i rikmannshjem. Den svakelige, beskjedne Fanny Prices filmatiske søster er transformert til en moderne heltinne med bein i nesa. Disse inn-med-teskje-endringene ødelegger i noen grad for en ellers vakker og interessant tolkning.

4. John Alexanders betagende BBC-serie Sense and Sensibility fra 2008.

Andrew Davis har skrevet et dampende, forførerisk manus med mye følelse og litt mindre av Jane Austens bitende fornuft. Hattie Morahans Elinor Dashwood er hjerteskjærende å bivåne.

3. Ang Lees stjernefunklende Sense and Sensibility fra1995.

Her tilbys en glitrende skarp Emma Thompson, en fortryllende romantisk Kate Winslet, en Alan Rickman å gråte for, og en Hugh Grant på sitt mest elskverdig forknyttede. En feiring av selvbeherskelsens fordeler og en advarsel om sensibilitetens farer, men Thompsons stakkåndete hulking mot slutten vitner likevel om at livet er mer komplekst enn som så. Austens mesterverk har for øvrig enda mørkere undertoner i så henseende, men for sine 136 minutter er dette en storartet adapsjon.

2. Joe Wrights romantisk-realistiske Pride and Prejudice fra 2005.

I likhet med Rozamas Mansfield Park lider denne til dels av overforklaring og av å forstørre kontraster der Austen er mer nennsom, sikkert for å tekkes nåtidas filmpublikum, med det resultat at den kommer litt bort fra Austens briljante komedie og inn i kostymedramaterritorium. Dette uovertreffelig romantiske, visuelt nydelige universet fikk meg likevel seilende ut av kinosalen på en rosa sky. Den er for øvrig blant annet innspilt på Chatsworth.

Ingen av de overnevnte når likevel vinneren av den eminente lista mi til knes, nemlig:

1. Simon Langtons sagnomsuste BBC-serie fra 1995, Pride and Prejudice.

Basert på Andrew Davis’ mesterlige manus, forholder dette mesterstykket av en vitamininnsprøytning seg kristelig trofast til originalen, og er derfor vittigst, morsomst, mest intelligent, og en sann fryd – en gave til menneskeheten.

Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Ja, hvilke små og store gjenvordigheter må man ikke igjennom hvis man virkelig elsker Jane Austen?

Det ærverdige Chatsworth House i Derbyshire, England ble ikke for ingenting kåret til Storbritannias beste store attraksjon i 2011. De storslagne bygningene, det kunstgalleriaktige inventaret, det spektakulære hageanlegget og den enorme parken av myke, engelske åser og grønne enger. Herregårdens omdømme som setet til hertugen av Devonshire, og hjemsted for hans familie, Cavendish-familien, siden 1549; forvaringssted for Mary, Queen of Scots et utall ganger fra 1570; gjestet av selveste Dronning Victoria og Prins Albert… Men viktigst av alt: Jane Austen skal angivelig ha besøkt Chatsworth House i 1811. Og ikke minst: det omliggende landskapet og den staselige fasaden med elven i forgrunnen, ligner besynderlig på Austens beskrivelse av Mr Darcys herregård Pemberley i Pride and Prejudice:

It was a large, handsome, stone building, standing well on rising ground, and backed by a ridge of high woody hills; — and in front, a stream of some natural importance was swelled into greater, but without any artificial appearance.

Altså: det virkelige Pemberley! Dit måtte derfor også jeg, når jeg likevel befant meg i området. Jeg tok meg en rundtur i huset, hvor jeg måpte og sukket over hundrevis av kunstverk, takmalerier, spektakulært møblement og nydelige utsikter. 

Ja, du gjettet riktig (det vil si, hvis du er en like standhaftig Austen-film-junkie som meg), dette er en av skulpturene beundret av Elizabeth i Joe Wrights filmatisering av Pride and Prejudice fra 2005.

Jeg benyttet også anledningen til å gå meg grundig vill i hagen (labyrint inkludert), og planla så å finne hvor Elizabeth Bennet gjorde sin sagnomsuste spasertur i parken. Hvor var det mest sannsynlig at det urpinlige (men akk så romantiske!) møtet med husets attråverdige-ikke-lenger-fullt-så-arrogante eier fant sted? Jeg skummet gjennom de relevante avsnittene i Pride and Prejudice og fant ut følgende: at hun sannsynligvis gikk ut hovedinngangen og østover langs elva, hvorpå hun møtte Darcy etsteds, og de gikk  så videre langs elva, beundret naturen og hverandre ( selvsagt kledelig rødmende), krysset en eller annen bro, spaserte tilbake langs elva, og avsluttet så med å krysse den flotte steinboren jeg så rett framfor herregården.

Jeg befant meg på dette tidspunkt sørøst i hagen, i et lite folkelig parti beplantet med blomstrende trær som statig viklet seg inn i klær og hår. Jeg hadde ikke sovet mye natta før og var dertil utmattet, og attpåtil dødsens sulten. Jeg hadde visstnok kjøpt lunsj, men var fast bestemt på at denne skulle kun fortæres i de mest ideelle, pittoreske omgivelser. Jeg følte meg like svakelig anlagt som Fanny Price, heltinnen i Mansfield Park, og fikk dermed den fikse idé å finne en ”snarvei” til mitt hellige mål. Ved enden av hagen skulle jeg spasere rett ned til elva og inn i Elizabeths fotspor. Lettere sagt enn gjort. Der hagen tok slutt ble jeg møtt med et skummelt steingjerde med piggtråd som klart sa: turister, ingen adgang. Eller kanskje det var satt opp for å holde uvedkommende (dvs. ikke-betalende), ute. Da var det ikke annet å gjøre enn å gå helt tilbake til hovedporten, som syntes milevis unna i min tilstand (hvilke arrogante hertug-jævler som trenger så stor tumleplass for taffelselskapene sine!), for så å gå ned til elva.

Men jeg hadde ikke gått mange minuttene langs elva før jeg igjen møtte på et gjerde og adgang forbudt. Utestengt og ulykkelig trasket jeg tilbake, la i vei over steinbroen foran hovedporten, og bortover langs elva i motsatt retning av den Elizabeth og Darcy tok. Jeg fikk altså aldri besøkt deres legendariske møtested. Det tok til å regne. Jeg satte meg tilslutt, skjelvende av sult og trøtthet, under et svært tre, og spiste.

Treet gav ly for det verste av regnet. Jeg skuet utover landskapet jeg hadde lagt bak meg, som strakte seg ut, grønt og mykt og usigelig vakkert, i det uendelige. Herregården lå i en mystisk dis. Ikke så verst, tenkte jeg, likevel.

  Hvor gal kan man bli av å lese bøker?

Tags: , , , , , , , ,

%d bloggers like this: