Skip to content

tussis tanketank

En blogg om bøker og andre narkotikum.

Tag Archives: Harry Potter

Her kommer min definitive, og selvsagt, svært objektive, fordomsfrie topp 10-liste over de fælsligste, verst tenkelige karakterene i litteraturens historie. Som vi, eller i alle fall jeg, elsker å hate. Inderlig. Og. Vel.

10. Pamela Andrews, ”heltinnen” i Pamela, or, Virtue Rewared. For en mer utførlig beskrivelse av min avsky, se tidenes syteinnlegg.

9. Damen med blikket ”fullt av pølse” i Knut Hamsuns Sult.

8. Den spyttslikkende Mr Collins i Jane Austens Pride and Prejudice.

7. Dolores Umbridge i Harry Potter-serien. Sukkersøte, paddeaktige Umbridge drikker te med ti skjeer sukker i mens hun utfører cruciatus-forbannelsen på uskyldige elever.

6. Bentein. Han prøvde å voldta Kristin Lavransdatter!

5. Hertuginnen som bruker bærereimen på Ginger og Beauty i Black Beauty, ”for fashion!”

4. Ramsay Bolton fra George R. R. Martins A Song of Ice and Fire. Denne elskverdige unge herremannen jakter på folk. Sånn som man i Storbritannia jakter på rever. Med hester, hunder og det hele. Han gir dem ”heldigvis” et sjenerøst forsprang.

3. Roose Bolton, overnevntes faderlige opphav, er minst like sjarmerende. Og en fan av blodigler.

2. Uriah Heep i Dickens’ David Copperfield. He had a way of writhing when he wanted to express enthusiasm. En kald, ekkel fisk.

1. Den yndige babyen som også er en hurtigvoksende kjempeedderkopp i Stephen Kings The Dark Tower – altså en var-edderkopp (bildet som skulle ha illustrert dette gikk «dessverre» tapt i sensuren).

Tags: , , , , , , , , , , , , , , , ,

Det britiske forlaget Little, Brown annonserte tidligere i dag at de skal stå for publiseringen av J. K. Rowlings nye bok. Det skal visstnok dreie seg om en roman for voksne. De vokter for øvrig på den nye skatten sin som gjerrige gnomer, og vil ikke komme ut med mer informasjon før på et uvisst tidspunkt senere på året. Hjemmesiden til J. K. Rowling er like mystisk. Og hvor ble det forresten av det politiske eventyret for barn?

Rowling selv vil ikke akkurat oppgi Gryffindors legendariske sverd heller. Dette er det hun har å si om saken:

Although I’ve enjoyed writing it every bit as much, my next book will be very different to the Harry Potter series, which has been published so brilliantly by Bloomsbury and my other publishers around the world. The freedom to explore new territory is a gift that Harry’s success has brought me, and with that new territory it seemed a logical progression to have a new publisher. I am delighted to have a second publishing home in Little, Brown, and a publishing team that will be a great partner in this new phase of my writing life.

Nye territorier. Nytt forlag. Og ikke minst, en roman for voksne

Det er vanskelig å se for seg at hun på noen måte kan overgå det hun allerede har skrevet (så kan en jo spørre seg om det har noen hensikt å komme med for kritiske sammenligninger – ethvert verk burde vel leses mest mulig i lys av seg selv?). Kritikken fra bedrevitende aviskommentarhetsere og mugne jantelovjournalister vil nok uunngåelig komme. At språket hennes knapt kan passere for barn. At en voksenroman derimot, jo er dømt til å misslykkes. Og så videre, og så videre.  

Dette har blitt sagt før, mange ganger. Jeg vil likevel trekke på smilebåndet og vende meg stille bort, holde skadefroen for meg selv. For de tar feil. Vi som vet å elske Harry Potter, vi vet bedre.

Og jeg, jeg simpelthen dør av spenning. Hva tror dere?

Tags: , , ,

Erin Morgenstern
Originaltittel: The Night Circus
Oversatt av Monica Carlsen
Cappelen Damm, 2012
Anmeldereksemplar, 478 sider
 
Sirkuset kommer uanmeldt. 
Uten foregående avertering, uten 
plakater på lyktestolper eller 
oppslagstavler i sentrum, uten 
omtaler eller notiser i lokale 
aviser. Det bare er der, mens det i 
går ikke var der.
(…)
Nå er sirkuset åpent.
Nå kan du stige på.

Slik inviteres leseren inn i Erin Morgensterns fantastiske fortelling. En historie om to unge magikere, bundet sammen i en livsfarlig utfordring. En historie om deres rivaliserende mestere. Og ikke minst, en historie om et sirkus. Her er akrobater og illusjonister, løvetemmere og slangemennesker. En ring av telt som hvert og ett leder inn til en ny virkelighet av illusjon.

Sirkuset er kun åpent om natten. Hvor det dukker opp neste gang er et mysterium kun de innvidde får ta del i. At en utfordring mellom de to gamle illusjonistene Prospero og Alexander markerte sirkusets opprinnelse, er det enda færre som vet. Ei heller at sirkuset fungerer som skjebnesvanger arena for deres utvalgte konkurrenter, Celia og Marco; begge lovende, magiske talenter som ble slynget inn i utfordringen i da de var henholdsvis seks og ni år gamle; begge med kun vage anelser om hva utfordringen går ut på. I løpet av romanen vokser de opp; hun til å bli en mektig magiker under dekke av å være illusjonist; han med en eventyrlig evne til å påvirke ens oppfattning av omgivelsene, som han endrer til fortryllende sansebedrag. Lenge vet de ikke engang hvem de konkurrerer mot. Og selvsagt er de dømt til å elske hverandre, håpløst, halsbrekkende og inderlig.

Det er i det hele tatt vanskelig å bedømme hvor magien slutter og virkeligheten begynner i Morgensterns univers. I dialogen The Critic as Artist, som treffende befinner seg i et ubestemmelig skille mellom fiksjon og kulturteori, hevder Oscar Wilde at selve livet ”seems to be a dream and an illusion.” Kunsten derimot, trer desto sterkere fram, som Platons idéverden, mens virkeligheten utgjør skyggene på huleveggen.

Parallellene til Nattens sirkus er mange. Her finnes kun vage forbindelser til verden slik vi erindrer den gjennom historiefaget, noe som igjen blir forsterket av at romanen er skrevet i nåtid. De historiske aspektene bidrar mest til å delokalisere leseren fra det kjente. Seinviktorianske London fungerer som et løst bakteppe for sirkuset og de magiske kunstene som blir utført der. Selv magiens historie blir skjøvet vekk. Sagnet om Merlin i eiketreet og lignende (bort)forklaringer sørger for en ahistorisk opplevelse, bemerkelsesverdig estetisk i sin kraft, som mange steder blir en ukomfortabel faktor i fortellingen. Som leser mister jeg stadig fotfeste – lik de sirkusansatte, konkurrentene, ja til og med de autoritære skikkelsene som styrer det hele – idet utfordringen spinner ut av kontroll. ”Vi er fisk i en bolle, kjære,” bemerker slangemennesket Tsukiko, med  ”sigarettmunnstykket dinglende foruroligende mellom leppene:”

Nøye overvåkede fisk. Iakttatt fra alle bauger og kanter. Hvis en av oss flyter opp til overflaten, er det ikke tilfeldig. Og hvis det var tilfeldig, er jeg redd de ikke er så påpasselig som de burde ha vært.

Den spente stemningen får sidene til å fly. Jeg fyltes med en hunger etter å vite. Hva er det som ligger bak utfordringen? Hva går den egentlig ut på? Jeg aner noe uhyggelig spennende, noe mørkt. Min entusiasme minker likevel etter hvert. Det er vanskelig å få tak på karakterene, som tilstundes framstår som like utydelige som virkeligheten rundt. Det er sirkuset, alltid sirkuset, som blir romanens følelsesmessige sentrum. Nattens sirkus innehar en betagende, kjølig skjønnhet som ikke er så ulik sirkusets vakre hage av is som aldri smelter.

Ishagen er nok et produkt av rivaliseringen mellom Celia og Marco, men også et taust vitne om deres kjærlighet:

Det finnes ingen synlige striper på veggene, alt er gnistrende og hvitt. Hun kan ikke se hvor langt hagen strekker seg, fordi kaskader med vidjer og et vell av klatrende ranker gjør det umulig å bestemme teltets størrelse.
Selv luften er magisk. Den er skarp og delisiøs i lungene når hun puster den inn, og den sender en gysning helt ned i tærne som skyldes noe mer enn det varslede temperaturfallet.

Denne visuelle manifestasjonen av kjærlighet mangler et følelsesmessig anker. Nattens sirkus framstår som en spøkelsesaktig lysbildefremvisning for leserens indre, en kuriøs filmatisk opplevelse, en visuell fest ned til bokas fysiske design (meget stilig, med svartkantede sider og rød stoffmarkør). Ikke overraskende er filmrettighetene allerede solgt.

Nattens sirkus er likevel ikke, slik det ble spådd av enkelte kritikere, noen ny Harry Potter, i alle fall ikke for denne leseren. Den er stilfull og vakker, og når muligens opp mot Rowling rent estetisk, men den innehar lite av sistnevntes overstrømmende varme og eksentrisitet. Likhetstrekk til Angela Carters Night at the Circus er også blitt påpekt, men der den bevingede heltinnen Fevvers sprenger grenser i sin gåtefullt grasiøse og samtidig vulgære og svært håndgripelige framtoning, framstår Celia sjeldent som mer enn en brikke i et intrikat spill som overskygger det meste av personlige karaktertrekk. Nattens sirkus strekker seg ikke nærmere forbindelsen sirkus og flytende konvensjoner, enn de tvetydige smilene til det stadig røykende slangemennesket Tsukiko.

Det er den kjølige, visuelle skjønnheten som står igjen, etter at sidene har flydd av gårde og det billedaktige språket har flimret vekk; den ordløse påvirkningen fra sirkusets elskende, to statuer hvis bevegelser blir tydelige etter å ha iakttatt dem en stund:

Endringen i den krumme linjen i en hånd i luften over en arm. Forandringen i vinkelen på et ben i fullkommen balanse. Det at begge kontinuerlig trekkes mot den andre.
Og likevel rører de fremdeles ikke ved hverandre.

Dette blir et bilde på kjærligheten mellom Celia og Marco, og på romanen som helhet. En stilistisk skjønnhet som overstrømmer øyet, men som likevel ikke når helt inn til hjertet.

Slik blir det kanskje også, når det ikke lenger er sikkert ”hvilken side av gjerdet som er en drøm.” Magiens kunst er blitt det opprinnelige, håndgripelige, virkelige, mens virkeligheten utenfor sirkuset og dens historiske forankringspunkt har tapt noe av sin realitet og fremstår som en illusjon. Oscar Wildes teori forvrenges idet selv fiksjonens menneskelige relasjoner blir overskygget av magiens ideelle virkelighet. Livets ugrasiøse, emosjonelle ustadighet, materialet for de virkelig store leseropplevelsene fra Odysseen til Stormfulle høyder, innehar derimot alle drømmers her sårt savnede intensitet.

Tags: , , , , , , , , , ,

Cappelen Damm averterte nylig på Forlagsliv.no at de er ute etter bokbloggere som kan forhåndsblogge om nye utgivelser.  Som den bokormen jeg er, var jeg ikke sen å be.  Jeg har dermed mottatt tre romaner på min nye iPad. En av dem er ennå ikke utgitt på norsk. Spennende!

Erin Morgensterns Nattens sirkus virker meget forlokkende – en fantastisk fortelling satt til viktorianske London om et mystisk nattlig sirkus, og dessuten kjærlighetshistorien mellom to unge magikere – den har høstet mye annerkjennelse, og er blitt sammenlignet med Harry Potter-serien og Neil Gaimans bøker. Boken utkom på norsk i januar.

Jenta med snø i håret av den svenske forfatteren Ninni Schulman, har også nytt gode kritikker. En forsvunnet sekstenåring, et dobbeltliv avdekket, en ung pike myrdet.  Jeg har ikke lest mange krimbøker i mitt liv, så dette blir interessant. Fant for øvrig forfatterens nylig nedlagte blogg her. Hun virker som en kul dame. Boken slippes på norsk i midten av februar.

Britiske Belinda Bauer har også skrevet en krimbok til min disposisjon: Mørke dager. Den berømmes blant annet for sine originale, ofte forstyrrende plotvendinger. En drapsmann på fote i en søvnig, engelsk landsby, et hvem jakter på hvem, dette kan jeg like! Norsk oversettelse utkom i januar.

Anmeldelser av bøkene kommer fortløpende etter som jeg får lest dem.

Tags: , , , , , , , , ,

%d bloggers like this: