Skip to content

tussis tanketank

En blogg om bøker og andre narkotikum.

Category Archives: Anmeldelser

Belinda Bauer
Originaltittel: Darkside
Første gang utgitt i 2011
Oversatt av André Savik
Cappelen Damm, 2012
Anmeldereksemplar, 346 sider

Hva slags politimann er du?

Politibetjent Jonas Holly kan ikke hvile etter å ha funnet dette spørsmålet nedskriblet på en papirlapp festet til firehjulstrekkeren han bruker i tjenesten. Noen følger med på hva han foretar seg. Skritt for skritt.

En morder er løs i Shipcott. Ofrene hans er pleietrengende, forsvarsløse mennesker. I løpet av få dager er den lille landsbyen i Sørvest-England snudd på hode. Distriktets etterforskningsteam roter rundt i blinde, mens Holly blir tilsidesatt i etterforskningsarbeidet. Han begynner å frykte for sin hjemmeværende kone Lucy, som lider av multippel sklerose. Så begynner det å rable for Danny Marsh, barndomsvennen hans.

I Mørke dager skildres de subtile endringene som skjer i et lite samfunn under ekstraordinære sammenhenger:

Shipcott stanset opp.
I kjølvannet av to drap falt landsbyen sammen i en surrealistisk følelse av vantro.
En fremmed ville ikke ha oppdaget mer enn noen misbilligende blikk, men enhver innfødt ville vite at ingenting var som det hadde vært – og ingenting var som det burde være.

Spenningen øker i takt med snøfallet, som legger et teppe over den lille landsbyen, hyller den inn i mysterier, misstillitt og vantro. Det underliggende myrlandskapet får noe uhyggelig over seg. Et stille vitne til fortidas grusomheter, som etter hvert må komme til overflaten, om fotspor hviskes aldri så mye vekk av snøen. Kapittel for kapittel telles det ned til en bestemt, skjebnesvanger dato:

Seks og førti dager … Tre og tyve dager … Tolv dager …

Dette er likevel først og fremst et karakterdrevet drama som minner like mye om en psykologisk thriller som en kriminalroman. Bauer unngår til dels formelskriving. Til en visss grad kan hun sies å forme sin egen, spesielle lest. Vakre, symbolmettede landskapsskildringer speiler personenes indre konflikter. Gjennom et utstrakt vokabular, bugnende av britisk underfundighet, eksentrisitet og beksvart humor, trer de frem: etterforskere og misstenkte, landsbybeboere og byfolk. Lucy skildres usentimentalt idet hun lenket til sofaen kategorisk konsumerer skrekkfilm etter skrekkfilm, den ene mer uvirkelig enn den andre, mens sykdommens realiteter stadig forsterkes. Jonas Holly, i hans ansvarsfølelse ovenfor den lille landsbyen, i hans klønete oppriktighet og i hans kjærlighet, får man egentlig bare lyst til å gi en stor klem. Etterforskningssjef Marvels sjåvinisme er et kapittel i seg selv:

Kriminalbetjent Reynolds var en grei nok politimann, Men Marvel kunne ikke se for seg medarbeideren sin stappe en pengeseddel ned i en g-streng mer enn han kunne forestille seg ham i en reklame for sjampo. Håret til Reynolds vokste i traurige tuster på hodet hans. Noen ganger dannet de nesten sammenhengende flater, andre ganger var han nesten skallert. Reynolds hevdet at det var stressbetinget. Jævla mammadalt.

Samtidig kommer alle vittighetene litt i veien for det som i bunnen er en kullsvart historie, hvor fortida ulmer av vonde hemmeligheter som tar strupetak på nåtida. Selv om Bauer vet nøyaktig når hun skal la noe forbli usagt, løsner denne overveldende humoren på spenninger, litt sånn som galgenhumor i en begravelse. Eller er det krimformatet som virker tyngende i seg selv, og som til en viss grad kan sies å trivialisere de psykologiske spenningspunktene i historien?

Likevel. Bauer er glitrende fornøyelig i sin skildring av et britisk småsamfunn på randen av katastrofe. Og ingenting, ingenting kunne ha forberedt undertegnede på den sjokkerende sannheten som tilsist avdekkes.

Advertisements

Tags: , , ,

Ninni Schulman
Originaltittel: Flickan med snö i håret 
Første gang utgitt i 2010
Oversatt av Kari Engen
Cappelen Damm, 2012
Anmeldereksemplar, 356 sider

Valentinsdagen. En god dag for utgivelsen av skikkelig bloddryppende krim. En god dag for å lese om skilsmisseproblemer, trafficking, utroskap og vold i hjemmet.

Alt dette, og mer til, får du i Ninni Schulmans debutroman Jenta med snø i håret, som utkom i rosedekorerte butikker over det ganske land tidligere denne uken, på selveste 14. februar. Vi transporteres til lille, tilsynelatende uskyldige Hagfors i Nord-Svergie. Etter en vond skilsmisse sier Magdalena Hansson opp den flotte journalistjobben i Stockholm og søker tilflukt i heimbygda. Hun er sliten og deprimert, og hennes seksårige sønn Nils lengter stadig hjem til pappa. Jobben i Värmlandsbladet blir derimot mer utfordrende enn forventet når en jente fra et velstående middelklassehjem blir meldt savnet. Etter intensiv etterforskning i regi av den lokale politistasjonen, blir en jente ved ren slump funnet naken og drept i en jordkjeller. Hun har blitt seksuelt missbrukt over lang tid. Kan dette være den etterlyste jenta? Mistenkelige hendelser ved en gammel leilighet ansporer Magdalena til å foreta egne undersøkelser. Hun må etter hvert lære de bitre konsekvensene av å blande seg inn i det som skjer mellom husets fire vegger.

Historien er en bladvender fra side én. Her er alle ingrediensene som utgjør god krim, og den kjente oppskriften blir fulgt til fulle. Jeg savnet likevel noe mer, noe som kunne bryte med denne innfrielsen av sjangerkonvensjoner, selv om plottwistene på ingen måte er utilfredsstillende. Nå skal det sies at jeg ikke er den største av krimentusiaster.

Schulmans språk kler imidlertid krimformatet godt. På en enkel og utilslørt måte slipper hun til de ulike menneskene i Hagfors, fra morderen som er ”livredd for edderkopper,” til tenåringsjenta som skriver i sin dagbok at den tjuefem år gamle elskeren av og til kan bli ”litt ivrig, ikke hardhendt, men ’bestemt.’” Sakte, sakte demaskeres det idylliske landlige liv. Bak ligger mørke hemmeligheter som ikke bare kan få strafferettslige følger, men som viser hvor utsatt vi er i våre trygge, hverdagslige liv:

Det hverdagslige bildet gjorde henne varm. Så skjørt det likevel var, dette livet deres sammen, tenkte hun mens hun la en gammel lakenpose over frontruten for å slippe å skrape is neste morgen, og satte i støpselet for motorvarmen. Så mye mørke utenfor og bare en tynn glassrute imellom.

I Jenta med snø i håret er det likevel ikke alltid kreftene utenfra som er mest uhyggelig. Også det private blir i aller høyeste grad en sfære for kriminalitet. I hjemmet begås vold og urett som tærer på relasjoner. Romanen viser også den potensielt nære sammenhengen mellom privatsak nummer én, nemlig det seksuelle, og offentlighetens søkelys mot internasjonal kriminalitet. Jenta med snø i håret viser at vold ikke er en privatsak.

Et godt budskap å ta med seg på Alle hjerters dag.

Tags: , , , ,

Erin Morgenstern
Originaltittel: The Night Circus
Oversatt av Monica Carlsen
Cappelen Damm, 2012
Anmeldereksemplar, 478 sider
 
Sirkuset kommer uanmeldt. 
Uten foregående avertering, uten 
plakater på lyktestolper eller 
oppslagstavler i sentrum, uten 
omtaler eller notiser i lokale 
aviser. Det bare er der, mens det i 
går ikke var der.
(…)
Nå er sirkuset åpent.
Nå kan du stige på.

Slik inviteres leseren inn i Erin Morgensterns fantastiske fortelling. En historie om to unge magikere, bundet sammen i en livsfarlig utfordring. En historie om deres rivaliserende mestere. Og ikke minst, en historie om et sirkus. Her er akrobater og illusjonister, løvetemmere og slangemennesker. En ring av telt som hvert og ett leder inn til en ny virkelighet av illusjon.

Sirkuset er kun åpent om natten. Hvor det dukker opp neste gang er et mysterium kun de innvidde får ta del i. At en utfordring mellom de to gamle illusjonistene Prospero og Alexander markerte sirkusets opprinnelse, er det enda færre som vet. Ei heller at sirkuset fungerer som skjebnesvanger arena for deres utvalgte konkurrenter, Celia og Marco; begge lovende, magiske talenter som ble slynget inn i utfordringen i da de var henholdsvis seks og ni år gamle; begge med kun vage anelser om hva utfordringen går ut på. I løpet av romanen vokser de opp; hun til å bli en mektig magiker under dekke av å være illusjonist; han med en eventyrlig evne til å påvirke ens oppfattning av omgivelsene, som han endrer til fortryllende sansebedrag. Lenge vet de ikke engang hvem de konkurrerer mot. Og selvsagt er de dømt til å elske hverandre, håpløst, halsbrekkende og inderlig.

Det er i det hele tatt vanskelig å bedømme hvor magien slutter og virkeligheten begynner i Morgensterns univers. I dialogen The Critic as Artist, som treffende befinner seg i et ubestemmelig skille mellom fiksjon og kulturteori, hevder Oscar Wilde at selve livet ”seems to be a dream and an illusion.” Kunsten derimot, trer desto sterkere fram, som Platons idéverden, mens virkeligheten utgjør skyggene på huleveggen.

Parallellene til Nattens sirkus er mange. Her finnes kun vage forbindelser til verden slik vi erindrer den gjennom historiefaget, noe som igjen blir forsterket av at romanen er skrevet i nåtid. De historiske aspektene bidrar mest til å delokalisere leseren fra det kjente. Seinviktorianske London fungerer som et løst bakteppe for sirkuset og de magiske kunstene som blir utført der. Selv magiens historie blir skjøvet vekk. Sagnet om Merlin i eiketreet og lignende (bort)forklaringer sørger for en ahistorisk opplevelse, bemerkelsesverdig estetisk i sin kraft, som mange steder blir en ukomfortabel faktor i fortellingen. Som leser mister jeg stadig fotfeste – lik de sirkusansatte, konkurrentene, ja til og med de autoritære skikkelsene som styrer det hele – idet utfordringen spinner ut av kontroll. ”Vi er fisk i en bolle, kjære,” bemerker slangemennesket Tsukiko, med  ”sigarettmunnstykket dinglende foruroligende mellom leppene:”

Nøye overvåkede fisk. Iakttatt fra alle bauger og kanter. Hvis en av oss flyter opp til overflaten, er det ikke tilfeldig. Og hvis det var tilfeldig, er jeg redd de ikke er så påpasselig som de burde ha vært.

Den spente stemningen får sidene til å fly. Jeg fyltes med en hunger etter å vite. Hva er det som ligger bak utfordringen? Hva går den egentlig ut på? Jeg aner noe uhyggelig spennende, noe mørkt. Min entusiasme minker likevel etter hvert. Det er vanskelig å få tak på karakterene, som tilstundes framstår som like utydelige som virkeligheten rundt. Det er sirkuset, alltid sirkuset, som blir romanens følelsesmessige sentrum. Nattens sirkus innehar en betagende, kjølig skjønnhet som ikke er så ulik sirkusets vakre hage av is som aldri smelter.

Ishagen er nok et produkt av rivaliseringen mellom Celia og Marco, men også et taust vitne om deres kjærlighet:

Det finnes ingen synlige striper på veggene, alt er gnistrende og hvitt. Hun kan ikke se hvor langt hagen strekker seg, fordi kaskader med vidjer og et vell av klatrende ranker gjør det umulig å bestemme teltets størrelse.
Selv luften er magisk. Den er skarp og delisiøs i lungene når hun puster den inn, og den sender en gysning helt ned i tærne som skyldes noe mer enn det varslede temperaturfallet.

Denne visuelle manifestasjonen av kjærlighet mangler et følelsesmessig anker. Nattens sirkus framstår som en spøkelsesaktig lysbildefremvisning for leserens indre, en kuriøs filmatisk opplevelse, en visuell fest ned til bokas fysiske design (meget stilig, med svartkantede sider og rød stoffmarkør). Ikke overraskende er filmrettighetene allerede solgt.

Nattens sirkus er likevel ikke, slik det ble spådd av enkelte kritikere, noen ny Harry Potter, i alle fall ikke for denne leseren. Den er stilfull og vakker, og når muligens opp mot Rowling rent estetisk, men den innehar lite av sistnevntes overstrømmende varme og eksentrisitet. Likhetstrekk til Angela Carters Night at the Circus er også blitt påpekt, men der den bevingede heltinnen Fevvers sprenger grenser i sin gåtefullt grasiøse og samtidig vulgære og svært håndgripelige framtoning, framstår Celia sjeldent som mer enn en brikke i et intrikat spill som overskygger det meste av personlige karaktertrekk. Nattens sirkus strekker seg ikke nærmere forbindelsen sirkus og flytende konvensjoner, enn de tvetydige smilene til det stadig røykende slangemennesket Tsukiko.

Det er den kjølige, visuelle skjønnheten som står igjen, etter at sidene har flydd av gårde og det billedaktige språket har flimret vekk; den ordløse påvirkningen fra sirkusets elskende, to statuer hvis bevegelser blir tydelige etter å ha iakttatt dem en stund:

Endringen i den krumme linjen i en hånd i luften over en arm. Forandringen i vinkelen på et ben i fullkommen balanse. Det at begge kontinuerlig trekkes mot den andre.
Og likevel rører de fremdeles ikke ved hverandre.

Dette blir et bilde på kjærligheten mellom Celia og Marco, og på romanen som helhet. En stilistisk skjønnhet som overstrømmer øyet, men som likevel ikke når helt inn til hjertet.

Slik blir det kanskje også, når det ikke lenger er sikkert ”hvilken side av gjerdet som er en drøm.” Magiens kunst er blitt det opprinnelige, håndgripelige, virkelige, mens virkeligheten utenfor sirkuset og dens historiske forankringspunkt har tapt noe av sin realitet og fremstår som en illusjon. Oscar Wildes teori forvrenges idet selv fiksjonens menneskelige relasjoner blir overskygget av magiens ideelle virkelighet. Livets ugrasiøse, emosjonelle ustadighet, materialet for de virkelig store leseropplevelsene fra Odysseen til Stormfulle høyder, innehar derimot alle drømmers her sårt savnede intensitet.

Tags: , , , , , , , , , ,

Cappelen Damm averterte nylig på Forlagsliv.no at de er ute etter bokbloggere som kan forhåndsblogge om nye utgivelser.  Som den bokormen jeg er, var jeg ikke sen å be.  Jeg har dermed mottatt tre romaner på min nye iPad. En av dem er ennå ikke utgitt på norsk. Spennende!

Erin Morgensterns Nattens sirkus virker meget forlokkende – en fantastisk fortelling satt til viktorianske London om et mystisk nattlig sirkus, og dessuten kjærlighetshistorien mellom to unge magikere – den har høstet mye annerkjennelse, og er blitt sammenlignet med Harry Potter-serien og Neil Gaimans bøker. Boken utkom på norsk i januar.

Jenta med snø i håret av den svenske forfatteren Ninni Schulman, har også nytt gode kritikker. En forsvunnet sekstenåring, et dobbeltliv avdekket, en ung pike myrdet.  Jeg har ikke lest mange krimbøker i mitt liv, så dette blir interessant. Fant for øvrig forfatterens nylig nedlagte blogg her. Hun virker som en kul dame. Boken slippes på norsk i midten av februar.

Britiske Belinda Bauer har også skrevet en krimbok til min disposisjon: Mørke dager. Den berømmes blant annet for sine originale, ofte forstyrrende plotvendinger. En drapsmann på fote i en søvnig, engelsk landsby, et hvem jakter på hvem, dette kan jeg like! Norsk oversettelse utkom i januar.

Anmeldelser av bøkene kommer fortløpende etter som jeg får lest dem.

Tags: , , , , , , , , ,

A. S. Byatt
Første gang utgitt i 2009
Vintage, 2010
Pocket, 617 sider

Olive Wellwood lever og ånder for å skrive historier, noe hun gjør med stor suksess i sitt fantasifylte middelklassehjem i sørøst England mot slutten av viktoriatida. Hennes egne barns imaginære historier blir nedtegnet i hver sin spesielle bok, og det med stor flid. Men skriver hun egentlig for og om barna sine? ”Olive was so excited by her own inventions that she hardly needed a response from the designated audience,” bemerker et av barna mørkt. Olive skriver derimot, som mange andre barnebokforfattere, om barnet i seg selv:

It’s a truism that writers for children must still be children themselves, deep down, must still feel childish feelings, and a child’s surprise at the world. (…) I don’t really like making up imaginary children. I get most frightfully bored by their little disputes and their innocence. I think the persisting child in myself inhabits Elfland.

Med dette skriver Olive seg vekk fra sin mørke fortid som datter av en gruvearbeider; skriver seg dypere inn i det magiske universet som samtidas nye sosiale mobilitet har vunnet henne. Den hjemlige koselighet og velstand opprettholder hun tilsynelatende frenetisk med pennen, mens hun overskriver sine barn, som hun snakker kjærlig til, men ikke med.

Men det er disse barnas egentlige historier som A. S. Byatt skriver om, og historiene til barna som er tilknyttet dem. Om Toms endeløse vandringer, ikke i underverdenen, så besettende skildret av Olive, men i de omliggende skogene; om hans vanskeligheter med å ta del i og identifisere seg med den sosiale verden og dens intrikate regelverk. Om praktiske Dorothy som så gjerne vil vite; som aspirerer til å bli lege i et samfunn som har lite plass til kvinner som vil bli leger; om hennes problematiske, ikke helt foraktfrie forhold til fantastiske forestillinger. Om Hedda, som graver etter hemmeligheter; som vil engasjere seg; som er sint; som blir suffragette. Om Charles/Karl, som ikke kan forstå at de voksne hjemme kan vite hvor kummerlig folk flest lever, uten å gjøre noe med det; og hvor befinner han seg i alt dette?

Historiene er mange. Mange er stemmene Byatt slipper til i strømmen av historiske beskrivelser av samtida. Det blir ei bok om barn, og samtidig ei bok om ei barnlig tid, barnelitteraturens fødsel, ei tid der mange er opptatt av sin egen barnlighet. Ved århundreskiftet drømmer de seg tilbake til en ”uskyldens gullalder,” mens de heller nølende ser inn i fremtidas ubestemmelige mørke. Charles overværer ganske treffende et dukketeater i München som:

depicted the crowned heads of Europe as a gang of squabbling children, quarreling over toys – the Empire in South Africa, the palace in Peking. There were the uncle and the cousins, Edward, the Kaiser Wilhelm, Tsar Nikolas, roaring with rage like toddlers, conspiring with each other against each other.

Det ser ut til at alle som ikke er barn, snakker om barn, som barn. Men når fortidas hemmeligheter trenger gjennom alle de oppdiktene historiene, husfreden rakner og Europa velter seg ut i krig som en ustyrlig krabat, er konsekvensene katastrofale.

Dette er barnas bok. Det er ei mørk bok, og for dem som ikke er over gjennomsnittelig interessert i Britisk historie, ei omstendelig bok. Men den har en nerve, en troverdighet, en insisterende tilstedeværelse i all sin kulde, som gjør den til en uforglemmelig leseropplevelse.

Tags: , , , , ,

George R. R. Martin
Harper Voyage, 2011
Innbundet, 1016 sider

Blod, gørr og andre obskøniteter til tross: åpner du denne åpner du det lodne rommet innerst inne i hjertet som har med slike vidunderlige ting som uutgrunnelig magi, hemmelige hager og skattejakt å gjøre. Og dette rommet vil ekspandere for hver side du leser. Du vil sitte igjen med følelsen av at 959 sider ikke er nok. Og at du er troende til å bli en av dem som skriver fanbrev til forfatteren for å få han til å skynde seg med neste bok i serien. For A Dance with Dragons ender med et ramaskrik. Og det tok Martin over fem og et halvt år å fullføre den. Og du simpelthen klarerklarerklarer ikke vente fem og et halvt år til!

Så vær advart.

A Dance with Dragons, femte bok i George R. R. Martins episke fantasyserie A Song of Ice and Fire, er leserens portal lukt inn i svarteste skogen, hvor hamskiftere kjemper for livet i ubeskrivelig kulde, og enda er det ikke vinter.  Unevnelige ting kryper der i mørket, nådeløst, og de som kaller seg ”det frie folket” er på flukt; er villige til å gå sammen med ”knebøyerne” i sør for å verge seg mot den ultimate felles fienden, the Others. Dette vet Jon Snow, øverstkommanderende i The Night’s Watch, og historiens yngste som sådan. Voktende over den gigantiske muren av is, det eneste som skiller den siviliserte verden fra iskaldt kaos, vet han også at en bitter maktkamp ikke er til å komme fra. Men det er mye han ikke vet. Som Ygritte av det frie folket likte å påminne han: You know nothing, Jon Snow.

Stormennene (og kvinnene!) i sør ofrer disse fjernliggende tingene få tanker. Omkring guttekongen på jerntronen knives plotterne og åtseleterne, mens landene rundt forsøker å lege sårene etter krig. Andre har nok med å redde sitt eget skinn. Dance tar deg med langt vekk, inn i ildens land, på fadermorderen Tyrions dekadente flukt øst over havet. Og alle veier går mot Daenerys Targaryen. Som regent over det frigitte Meereen, er hennes folk like fullt et fremmed folk, og hun er omringet av fiender som er lite begeistret for hennes egalitære politikk. De tre dragene hun har oppfostret, sentrum for verdens begeistring og begjær, har vokst seg til en uhåndterlig trussel.

Fremfor alt er den årelange sommeren på hell. Winter is coming.

”The last one was a bitch,” erklærer George R. R. Martin om forgjengeren A Feast for Crows. Det omfangsrike persongalleriet, som allerede var av episk størrelse fra bok én, hadde vokst seg stort som et uhyre. Den overanstrengte forfatteren tok derfor et dristig valg: han delte boka i to. Halvparten av karakterene fikk festet seg gjennom Feast, mens resten, med Jon, Davos, Daenerys og Tyrion i spissen, danser fra seg i A Dance with Dragons. For ikke å glemme et utall ”gjesteroller.”

“This one was three bitches and a bastard,” oppsummerer Martin, som samvittighetsfullt har måttet arbeide seg gjennom et helt ensyklopedi av historiske, geografiske og personorienterte detaljer om sitt eget univers. Men der Feast til tider så ut til å drukne i synsvinkler og detaljer uten at stort skjedde, er Dance en bekreftelse på at forfatteren gjorde riktig i å splitte handlingen. For dette er tråder som til fulle fortjener å bli fortalt, og som synes elementære for handlingen som helhet. Her stilles hederlig idealisme opp mot kaldblodig diplomati. Martin er en flittig håndhever av Cersei Lannisters hypotese om at ”in the game of thrones, you win or you die,” mens trådene flettes og slynger leseren fra den ene cliffhangeren til den andre. Det er intet mindre enn imponerende når karakterene fra Feast mot slutten får slippe til, og det menneskelige dramaet når sin hjerteskjærnede kulminasjon.

Så er atter en ny bok fortært, og man får bare håpe at ventetiden ikke blir altfor lang denne gangen. Mitt råd er å forkorte den med HBOs prisberømte nye serie Game of Thrones, basert på den første boken i serien. Og husk: Winter is coming.

Tags: , , , , , , , , ,

%d bloggers like this: