Skip to content

tussis tanketank

En blogg om bøker og andre narkotikum.

Monthly Archives: november 2011

Tenkte jeg skulle hive meg på en ganske snedig trend. Hver uke legger Anette ut et nytt tema, med anmodning om å skrive et par ord om dette og linke dem til bokboblen hennes. Denne uken: En bok som skuffet meg.

Ikke noe problem, tenker jeg. Jeg har jo nettopp skrevet om hvor dødelig skuffet jeg ble da det ble slutt på sider i The Mystery of Edwin Drood. Men det teller kanskje ikke, da grunnen til at jeg ble skuffet var at forfatteren gikk hen og døde før den ble fullført.

Jeg må virkelig rote rundt i hukommelsen etter noe som virkelig skuffet meg. Jeg må tydeligvis ha lest mye bra i det siste?

Men så dukker den opp, i all sin skinnende prektighet: Pamela, or Virtue Rewarded av Samuel Richardson. Den utkom i 1740 og handlet, i følge bokcoveret, om en tjenestepike som sliter med en altfor pågående husherre, og hennes kamp for å beholde dyd og anstendighet. Ganske heftige saker for en 250 år gammel roman, tenkte jeg i min naivitet. Og attpåtil skrevet i brevform, noe som vil gi et intimt og verdifullt innblikk i epokens hverdagsliv, hvisket min indre nerd forventningsfullt. Jeg gikk helt sikkert så langt som til å sette de fleste av mine historiske kunnskaper til side, og tenke at det måtte da være noen saftige feministiske undertoner å finne her også. Men så feil kan man ta.

Pamela er en uutholdelig kjedelig roman, som jeg kun fullførte av litteraturhistoriske interesser. Pamela er så forferdelig dydig, så uskylig, så gudsfryktig, at hun opphører å være menneske for min del. Hun blir en type som Richardson (miss?)bruker som brikke i sin didaktiske prekenroman, satt opp mot Husherre Svarteper med det formål å lære unge kvinner at alt ordner seg for snille piker. For …

SPOILERALERT

… etter å ha lidd seg gjennom godt over 500 sider (brevskriver Pamela altså, for ikke å snakke om den stakkars leseren), gjennom verbalt og fysisk missbruk (voldtektsforsøk inkludert), ender de opp med å gifte seg. Fysj! Djevelen i pent tøy har endelig innsett sin synd og er nå snill som et lam. Og herved lever de lykkelige i alle sine dager (for de som mot formodning ikke skulle være fullstendig overmettet etter dette finnes det sågar en oppfølger, Pamela’s Conduct in High Life).

Pamela var en enorm bestselger i sin tid, og den har aldri vært ute av trykkpressen siden. Dette, og den enorme innflytelsen den har hatt innenfor romansjangeren, har gitt den klassikerstatus. Makter Richardson i tillegg å formilde noe vettugt, for eksempel om klassesamfunn og sosiale roller? Det er godt mulig.

Jeg kan om ikke annet si at det var en lykkens dag da jeg hadde fullført den. Mitt indre så omtrent slik ut:

Reklamer

Stikkord: , , ,

Elizabeth Gaskell i veska. Blanke ark, nye penner. London venter. Høstlufta skarp og klar. Sol etsteds bak høye hus. Jeg skal sparke opp løv og drikke engelsk te.

Utenfor vinduet står det et tre, enda grønt. Tenker på Amy Levy: londoner, poet og romanforfatter av 1870-80-åra. 

A London Plane-Tree

Green is the plane-tree in the square,
The other trees are brown;
They droop and pine for country air;
The plane-tree loves the town.

Here from my garret-pane, I mark
The plane-tree bud and blow,
Shed her recuperative bark,
And spread her shade below.

Among her branches, in and out,
The city breezes play;
The dun fog wraps her round about;
Above, the smoke curls grey.

Others the country take for choice,
And hold the town in scorn;
But she has listened to the voice
On city breezes borne.

— Amy Levy, 1889.

Stikkord: , , ,

I 1818 døde Jane Austen av ukjent sykdom, 42 år gammel. Krimforfatter Lindsay Ashford hevder i den britiske avisa The Guardian at Austen kan ha blitt myrdet ved arsenikkforgiftning, noe hun skriver om i sin nye kriminalroman The Mysterious Death of Miss Austen. Cash-in eller troverdige antagelser? Som med Dickens’ godeste Edwin Drood kommer neppe sannheten til å se dagens lys.

Stikkord: , , , , , ,

Jeg visste hva jeg gikk til. Jeg trodde jeg var av denne typen lesere. Men så feil kan man ta.

Om ettermiddagen 8. juni 1870, etter en god dags innsats på hans siste roman, The Mysteries of Edwin Drood, går Charles Dickens hen og får slag. Han dør dagen etter. Så frekt! De seks første delene, hvorav fem allerede er publisert som føljetonger, er mer eller mindre fullendt av det som skulle bli tolv deler totalt. Det er noe nærmest perfekt over det at han etterlater så å si nøyaktig halvparten av en roman som attpåtil innehar ordet ”mysteries” i selve tittelen. Et faktum lesere verden over fra den skjebnesvangre datoen har frydet seg/revet seg i håret over.

Leseren post-Drood.

Hva skjedde med Edwin Drood? Ble han drept, og i så fall av hvem? Eller ble han holdt som gissel, eller kanskje han gjemmer seg etsteds? Blant litteraturvitere ser det ut til at det er stor enighet om en sannsynlig morder (jeg trenger ikke røpe hvem), og det er likeledes stor enighet om at den sofistikerte leser burde fokusere på å lese teksten som en utforskning av morderens psykologi (type Forbrytelse og Straff).

Jeg er tydeligvis ikke en av dem. Jeg tenker til stadighet på de seks delene som verden aldri vil få se.

Hvilken type leser er du?

Stikkord: , , , ,

Jeg klarer ikke å like Elizabeth Gaskell.

I min Penguin-utgave av Sylvia’s Lovers er blant annet følgende ord å lese om henne:

For the first sixteen years of her marriage, she combined the activities of motherhood, the management of a busy household and parish work in an area notorious for its poverty and appalling living conditions. She also travelled and started to write.

Dette er altså the Elizabeth Gaskell, forfatter av North and South, Cranford og The Life of Charlotte Brontë, samt x antall andre klassikere fra den viktorianske æraen? Jeg får håpe at de neste 16 årene ble brukt hovedsakelig til å skrive disse? Men en smålig stemme sier meg at dette ikke er tilfellet. Jeg finner det derimot helt brennsikkert at hun med tilsynelatende lite besvær kombinerte hjemmets ustanselige krav med et yrke som ikke var helt uproblematisk innstilt til forfatterinner på den tida. Hun fikk dermed til det kvinner sliter med selv i dag. På toppen av dette overflødighetshornet satte hun av tid til veldelighet og reising. Hun skrev Mary Barton, en roman som dypper litt mer enn en tå ned i den politiske sfæren som generelt sett utelukket kvinnelig aktivitet. Attpåtil, og irriterende nok, fikk hun klemt inn et par krangler med selveste Charles Dickens, som var redaktør av magasinet Household Words hvor hun publiserte sine romaner i føljetonger:

(…) he unsuccessfully tried to impose his views on her. She proved that she was not to be bullied, even by a man of such genius as he.

Blar jeg videre i Sylvia’s Lovers finner jeg den originale forsiden fra 1863 undertegnet Mrs Gaskell. Og boka er selvsagt dedikert til ”my dear husband, by her who best knows his value.” Argh!

Jeg klarer ikke å se for meg annet enn en uforskammet perfekt kvinne, så konvensjonelt innenfor det kvinneidealet hun vokste opp i skyggen av, med ektemannens autoritet i ryggen hvor hun enn beveger seg i det offentlige, at hun på underlig vis får til alt hun vil uten å tape anselighet.

Denne posten ble mye lengre enn tiltenkt. Hva er det jeg prøver å si? Jo, at det går ikke an. At hun får ikke lov. At jeg ikke klarer å like Elizabeth Gaskell. At jeg sliter med å begynne på Syliva’s Lovers. Men at jeg må lese den likevel.

Stikkord: , , , , , , , , ,

%d bloggere like this: