Skip to content

tussis tanketank

“En blogg om bøker og andre narkotikum.”

Tag Archives: Oscar Wilde

februar 25, 2012 Tre bøker jeg ikke vil være foruten om jeg blir strandet på en øde øy

Dette spør Anette om i denne torsdagens boktema. Det er svært viktig å tenke igjennom slike ting, sånn i tilfelle uhellet er ute, tenker jeg. Dette har jo tross alt skjedd mange folk jeg har sett på film eller lest om, og dessuten skriver Oscar Wilde at livet imiterer kunsten. Derfor, for å være på den sikre siden, slenger jeg meg med – dog litt forsinket. Håper det ikke er for sent, og jeg blir kidnappet av sjørøvere før jeg har fått tenkt meg skikkelig godt om!

1. Overlevelse. Når jeg vurderer hvordan jeg best kan overleve på denne øya, er det en bok som stikker seg ut, nemlig Robinson Crusoe, hvis fullstendige tittel lyder The Life and Strange Surprizing Adventures of Robinson Crusoe, of York, Mariner: Who lived Eight and Twenty Years, all alone in an un‐inhabited Island on the Coast of America, near the Mouth of the Great River of Oroonoque; Having been cast on Shore by Shipwreck, wherein all the Men perished but himself. With An Account how he was at last as strangely deliver’d by Pirates. Men så kommer mine moralske skrupler inn. Med tanke på dette Oscar Wilde sa om kunsten, så vil jeg jo ikke sette meg i fare for å kalle eventuelle medmennesker de tåpeligste navn (les: Fredag), eller å bli litt for opphengt i katter og geiter (stakkars små!), så jeg velger å la Robinson Crusoe stå igjen i bokhylla. For en mer moralsk oppbyggelig fortelling om hvordan overleve vill natur, og dessuten en rekke utførlige eksempler på hvordan man hanskes med huletroll, orker, ringskrømt eller andre ting som mot for modning vil befinne seg på denne øya, treffer heller valget mitt på Ringenes herre. Med hele Midgard til min disposisjon finner jeg det meste jeg trenger, og dessuten verdifull avlastning for fantasien skulle øya vise seg å være liten og kanskje attpåtil ensformig og kjedelig (jeg vil gå ut i fra at ikke alle øyer er like spennende som den Pevensie-barna plutselig befinner seg på innledningsvis i Prins Caspian). Nå begynner faktisk denne øya å se helt begredelig monoton ut! Jeg kan bare håpe at Tolkiens univers, hvor hver en småstein ser ut til å ha blitt skapt før Frodo så meget som hadde blitt påtenkt, vil overskrive min virkelighetsoppfattning så til de grader som den (mer uheldigvis?) gjorde da jeg var rundt femten. Det håper jeg virkelig, for jeg vil nok bare komme meg hjem fra dette som nå har vokst seg til det forferdeligste sted i min meget fornuftige hjerne.

2. Hjemlengsel. Men jeg får nå ikke glemme at jeg har enda to bøker til min disposisjon. Jeg vil i første omgang velge en som minner meg om hjemme, Korset av Sigrid Undset, som er den siste romanen i trilogien om Kristin Lavransdatter. Jeg vil gå pilegrimsferden til Nidaros (det vil si i fantasiens verden, for mitt stakkars legeme vil fremdeles være strandet på den grusomme øya). Jeg vil kjenne historiens sus over Norges land, og over henne jeg har fulgt fra barnsben av (i de foregående romanene Kransen og Husfrue). Vakrere blir det knapt. Takk skal du nå ha, Undset. Men jeg er likevel håpløs. Fremdeles.

3. Håp. Til sist tar jeg derfor med meg skarpsindige, vakre, såre Persuasion av Jane Austen, og går herved min håpløshet heroisk i møte, ”loving,” som Austen skriver så sterkt, ”when existence or when hope is gone.” Jeg er likevel nesten sikker på at hvis disse sjørøverne først skulle røve meg og disse tre stusselige bøkene mine, så ville de vel være takknemlige for resten av mine eiendeler også, say hele boksamlinga mi inklusive lesebrett? Jeg velger å håpe.

Stikkord: , , , , , , , , ,

februar 16, 2012 Nattens sirkus 

Erin Morgenstern
Originaltittel: The Night Circus
Oversatt av Monica Carlsen
Cappelen Damm, 2012
Anmeldereksemplar, 478 sider
 
Sirkuset kommer uanmeldt. 
Uten foregående avertering, uten 
plakater på lyktestolper eller 
oppslagstavler i sentrum, uten 
omtaler eller notiser i lokale 
aviser. Det bare er der, mens det i 
går ikke var der.
(…)
Nå er sirkuset åpent.
Nå kan du stige på.

Slik inviteres leseren inn i Erin Morgensterns fantastiske fortelling. En historie om to unge magikere, bundet sammen i en livsfarlig utfordring. En historie om deres rivaliserende mestere. Og ikke minst, en historie om et sirkus. Her er akrobater og illusjonister, løvetemmere og slangemennesker. En ring av telt som hvert og ett leder inn til en ny virkelighet av illusjon.

Sirkuset er kun åpent om natten. Hvor det dukker opp neste gang er et mysterium kun de innvidde får ta del i. At en utfordring mellom de to gamle illusjonistene Prospero og Alexander markerte sirkusets opprinnelse, er det enda færre som vet. Ei heller at sirkuset fungerer som skjebnesvanger arena for deres utvalgte konkurrenter, Celia og Marco; begge lovende, magiske talenter som ble slynget inn i utfordringen i da de var henholdsvis seks og ni år gamle; begge med kun vage anelser om hva utfordringen går ut på. I løpet av romanen vokser de opp; hun til å bli en mektig magiker under dekke av å være illusjonist; han med en eventyrlig evne til å påvirke ens oppfattning av omgivelsene, som han endrer til fortryllende sansebedrag. Lenge vet de ikke engang hvem de konkurrerer mot. Og selvsagt er de dømt til å elske hverandre, håpløst, halsbrekkende og inderlig.

Det er i det hele tatt vanskelig å bedømme hvor magien slutter og virkeligheten begynner i Morgensterns univers. I dialogen The Critic as Artist, som treffende befinner seg i et ubestemmelig skille mellom fiksjon og kulturteori, hevder Oscar Wilde at selve livet ”seems to be a dream and an illusion.” Kunsten derimot, trer desto sterkere fram, som Platons idéverden, mens virkeligheten utgjør skyggene på huleveggen.

Parallellene til Nattens sirkus er mange. Her finnes kun vage forbindelser til verden slik vi erindrer den gjennom historiefaget, noe som igjen blir forsterket av at romanen er skrevet i nåtid. De historiske aspektene bidrar mest til å delokalisere leseren fra det kjente. Seinviktorianske London fungerer som et løst bakteppe for sirkuset og de magiske kunstene som blir utført der. Selv magiens historie blir skjøvet vekk. Sagnet om Merlin i eiketreet og lignende (bort)forklaringer sørger for en ahistorisk opplevelse, bemerkelsesverdig estetisk i sin kraft, som mange steder blir en ukomfortabel faktor i fortellingen. Som leser mister jeg stadig fotfeste – lik de sirkusansatte, konkurrentene, ja til og med de autoritære skikkelsene som styrer det hele – idet utfordringen spinner ut av kontroll. ”Vi er fisk i en bolle, kjære,” bemerker slangemennesket Tsukiko, med  ”sigarettmunnstykket dinglende foruroligende mellom leppene:”

Nøye overvåkede fisk. Iakttatt fra alle bauger og kanter. Hvis en av oss flyter opp til overflaten, er det ikke tilfeldig. Og hvis det var tilfeldig, er jeg redd de ikke er så påpasselig som de burde ha vært.

Den spente stemningen får sidene til å fly. Jeg fyltes med en hunger etter å vite. Hva er det som ligger bak utfordringen? Hva går den egentlig ut på? Jeg aner noe uhyggelig spennende, noe mørkt. Min entusiasme minker likevel etter hvert. Det er vanskelig å få tak på karakterene, som tilstundes framstår som like utydelige som virkeligheten rundt. Det er sirkuset, alltid sirkuset, som blir romanens følelsesmessige sentrum. Nattens sirkus innehar en betagende, kjølig skjønnhet som ikke er så ulik sirkusets vakre hage av is som aldri smelter.

Ishagen er nok et produkt av rivaliseringen mellom Celia og Marco, men også et taust vitne om deres kjærlighet:

Det finnes ingen synlige striper på veggene, alt er gnistrende og hvitt. Hun kan ikke se hvor langt hagen strekker seg, fordi kaskader med vidjer og et vell av klatrende ranker gjør det umulig å bestemme teltets størrelse.
Selv luften er magisk. Den er skarp og delisiøs i lungene når hun puster den inn, og den sender en gysning helt ned i tærne som skyldes noe mer enn det varslede temperaturfallet.

Denne visuelle manifestasjonen av kjærlighet mangler et følelsesmessig anker. Nattens sirkus framstår som en spøkelsesaktig lysbildefremvisning for leserens indre, en kuriøs filmatisk opplevelse, en visuell fest ned til bokas fysiske design (meget stilig, med svartkantede sider og rød stoffmarkør). Ikke overraskende er filmrettighetene allerede solgt.

Nattens sirkus er likevel ikke, slik det ble spådd av enkelte kritikere, noen ny Harry Potter, i alle fall ikke for denne leseren. Den er stilfull og vakker, og når muligens opp mot Rowling rent estetisk, men den innehar lite av sistnevntes overstrømmende varme og eksentrisitet. Likhetstrekk til Angela Carters Night at the Circus er også blitt påpekt, men der den bevingede heltinnen Fevvers sprenger grenser i sin gåtefullt grasiøse og samtidig vulgære og svært håndgripelige framtoning, framstår Celia sjeldent som mer enn en brikke i et intrikat spill som overskygger det meste av personlige karaktertrekk. Nattens sirkus strekker seg ikke nærmere forbindelsen sirkus og flytende konvensjoner, enn de tvetydige smilene til det stadig røykende slangemennesket Tsukiko.

Det er den kjølige, visuelle skjønnheten som står igjen, etter at sidene har flydd av gårde og det billedaktige språket har flimret vekk; den ordløse påvirkningen fra sirkusets elskende, to statuer hvis bevegelser blir tydelige etter å ha iakttatt dem en stund:

Endringen i den krumme linjen i en hånd i luften over en arm. Forandringen i vinkelen på et ben i fullkommen balanse. Det at begge kontinuerlig trekkes mot den andre.
Og likevel rører de fremdeles ikke ved hverandre.

Dette blir et bilde på kjærligheten mellom Celia og Marco, og på romanen som helhet. En stilistisk skjønnhet som overstrømmer øyet, men som likevel ikke når helt inn til hjertet.

Slik blir det kanskje også, når det ikke lenger er sikkert ”hvilken side av gjerdet som er en drøm.” Magiens kunst er blitt det opprinnelige, håndgripelige, virkelige, mens virkeligheten utenfor sirkuset og dens historiske forankringspunkt har tapt noe av sin realitet og fremstår som en illusjon. Oscar Wildes teori forvrenges idet selv fiksjonens menneskelige relasjoner blir overskygget av magiens ideelle virkelighet. Livets ugrasiøse, emosjonelle ustadighet, materialet for de virkelig store leseropplevelsene fra Odysseen til Stormfulle høyder, innehar derimot alle drømmers her sårt savnede intensitet.

Stikkord: , , , , , , , , , ,