Skip to content

tussis tanketank

En blogg om bøker og andre narkotikum.

Tag Archives: Sigrid Undset

Her kommer min definitive, og selvsagt, svært objektive, fordomsfrie topp 10-liste over de fælsligste, verst tenkelige karakterene i litteraturens historie. Som vi, eller i alle fall jeg, elsker å hate. Inderlig. Og. Vel.

10. Pamela Andrews, ”heltinnen” i Pamela, or, Virtue Rewared. For en mer utførlig beskrivelse av min avsky, se tidenes syteinnlegg.

9. Damen med blikket ”fullt av pølse” i Knut Hamsuns Sult.

8. Den spyttslikkende Mr Collins i Jane Austens Pride and Prejudice.

7. Dolores Umbridge i Harry Potter-serien. Sukkersøte, paddeaktige Umbridge drikker te med ti skjeer sukker i mens hun utfører cruciatus-forbannelsen på uskyldige elever.

6. Bentein. Han prøvde å voldta Kristin Lavransdatter!

5. Hertuginnen som bruker bærereimen på Ginger og Beauty i Black Beauty, ”for fashion!”

4. Ramsay Bolton fra George R. R. Martins A Song of Ice and Fire. Denne elskverdige unge herremannen jakter på folk. Sånn som man i Storbritannia jakter på rever. Med hester, hunder og det hele. Han gir dem ”heldigvis” et sjenerøst forsprang.

3. Roose Bolton, overnevntes faderlige opphav, er minst like sjarmerende. Og en fan av blodigler.

2. Uriah Heep i Dickens’ David Copperfield. He had a way of writhing when he wanted to express enthusiasm. En kald, ekkel fisk.

1. Den yndige babyen som også er en hurtigvoksende kjempeedderkopp i Stephen Kings The Dark Tower – altså en var-edderkopp (bildet som skulle ha illustrert dette gikk «dessverre» tapt i sensuren).

Advertisements

Tags: , , , , , , , , , , , , , , , ,

Dette spør Anette om i denne torsdagens boktema. Det er svært viktig å tenke igjennom slike ting, sånn i tilfelle uhellet er ute, tenker jeg. Dette har jo tross alt skjedd mange folk jeg har sett på film eller lest om, og dessuten skriver Oscar Wilde at livet imiterer kunsten. Derfor, for å være på den sikre siden, slenger jeg meg med – dog litt forsinket. Håper det ikke er for sent, og jeg blir kidnappet av sjørøvere før jeg har fått tenkt meg skikkelig godt om!

1. Overlevelse. Når jeg vurderer hvordan jeg best kan overleve på denne øya, er det en bok som stikker seg ut, nemlig Robinson Crusoe, hvis fullstendige tittel lyder The Life and Strange Surprizing Adventures of Robinson Crusoe, of York, Mariner: Who lived Eight and Twenty Years, all alone in an un‐inhabited Island on the Coast of America, near the Mouth of the Great River of Oroonoque; Having been cast on Shore by Shipwreck, wherein all the Men perished but himself. With An Account how he was at last as strangely deliver’d by Pirates. Men så kommer mine moralske skrupler inn. Med tanke på dette Oscar Wilde sa om kunsten, så vil jeg jo ikke sette meg i fare for å kalle eventuelle medmennesker de tåpeligste navn (les: Fredag), eller å bli litt for opphengt i katter og geiter (stakkars små!), så jeg velger å la Robinson Crusoe stå igjen i bokhylla. For en mer moralsk oppbyggelig fortelling om hvordan overleve vill natur, og dessuten en rekke utførlige eksempler på hvordan man hanskes med huletroll, orker, ringskrømt eller andre ting som mot for modning vil befinne seg på denne øya, treffer heller valget mitt på Ringenes herre. Med hele Midgard til min disposisjon finner jeg det meste jeg trenger, og dessuten verdifull avlastning for fantasien skulle øya vise seg å være liten og kanskje attpåtil ensformig og kjedelig (jeg vil gå ut i fra at ikke alle øyer er like spennende som den Pevensie-barna plutselig befinner seg på innledningsvis i Prins Caspian). Nå begynner faktisk denne øya å se helt begredelig monoton ut! Jeg kan bare håpe at Tolkiens univers, hvor hver en småstein ser ut til å ha blitt skapt før Frodo så meget som hadde blitt påtenkt, vil overskrive min virkelighetsoppfattning så til de grader som den (mer uheldigvis?) gjorde da jeg var rundt femten. Det håper jeg virkelig, for jeg vil nok bare komme meg hjem fra dette som nå har vokst seg til det forferdeligste sted i min meget fornuftige hjerne.

2. Hjemlengsel. Men jeg får nå ikke glemme at jeg har enda to bøker til min disposisjon. Jeg vil i første omgang velge en som minner meg om hjemme, Korset av Sigrid Undset, som er den siste romanen i trilogien om Kristin Lavransdatter. Jeg vil gå pilegrimsferden til Nidaros (det vil si i fantasiens verden, for mitt stakkars legeme vil fremdeles være strandet på den grusomme øya). Jeg vil kjenne historiens sus over Norges land, og over henne jeg har fulgt fra barnsben av (i de foregående romanene Kransen og Husfrue). Vakrere blir det knapt. Takk skal du nå ha, Undset. Men jeg er likevel håpløs. Fremdeles.

3. Håp. Til sist tar jeg derfor med meg skarpsindige, vakre, såre Persuasion av Jane Austen, og går herved min håpløshet heroisk i møte, ”loving,” som Austen skriver så sterkt, ”when existence or when hope is gone.” Jeg er likevel nesten sikker på at hvis disse sjørøverne først skulle røve meg og disse tre stusselige bøkene mine, så ville de vel være takknemlige for resten av mine eiendeler også, say hele boksamlinga mi inklusive lesebrett? Jeg velger å håpe.

Tags: , , , , , , , , ,

Hun sørget for at Sigrid Undset kapret nobelprisen i 1928. Hun lokket 691 000 nordmenn til kinolerretet i 1995. Hun fikk en bekjent av meg til å strigråte på toget. Hun er nidkjær katolikk. Hun er sjubarnsmor. Hun er feminist. Hun er antifeminist. Hun er en av våre store heltinner. Hva er det med Kristin Lavransdatter?

Hennes søster Jenny, Undset-født, og publisert i 1911, er kunstnersjel, idealist, en mer opplagt heltinne. Men med trilogien om Kristin Lavransdatter har Undset modnet; uredd viser hun oss det hele mennesket, utilslørt, fra de første usikre turene utomgårds på Gullsveinen, trygt bak farens rygg – gjennom lidenskapens brann, troen, håpet, kjærligheten – til den siste reisen, nåden og Gud.

Undset beskriver historiske omstendigheter med en troverdighet som kunne rivalisere den mest samvittighetsfulle faglitterære fremstilling, fra det storpolitiske maktspillet ned til den huslige hverdag, over flere landsdeler og samfunnslag. Samtidig er hun aldri langt fra individet, fra øyeblikket; hun fanger det inn, minner oss på at ”sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider, men menneskenes hjerter forandres alldeles intet i alle dager.” Undset sender leseren ut på den berg-og-dal-baneturen av synd, tvil, kjærlighet og forsoning som er Kristins liv, og setter henne samtidig i perspektiv til sine omgivelser (og uunngåelig, til vår tid) som med en mors kjærlighet, som ser feiltrinn men aldri fordømmer; som har følt livet på kroppen selv, slik at leseren ikke har noe valg, leseren må forstå, må innse, må utvide sin horisont slik Kristin brøt ut av sin.

I modernismens kritiske erkjennelseskamp må det også eksistere en viss optimisme som har gått tapt i vår postmodernistiske tåkeland. Ved å forsøke å beskrive Hamsuns ”sjelelige irrganger” røpes det nettopp en tro på sannheten i den individuelle erfaring, om enn begrenset. Når Undset med sin frie, indirekte diskurs blottlegger Kristin gjennom selvstendighetens lykke og sjelekval, som får sin kulminasjon med bryllupsfesten, hvor Kristin taler direkte til Gud; når gullkrona tvinger brudens stolte hode ned og setter merke på panna hennes; har Undset satt sitt merke i norsk litteraturhistorie. Og hos leseren.

Hva er det så med Kristin Lavransdatter? Jeg vet ikke, men jeg er så inderlig glad i henne.

Tags: , , , , , , ,

Utlendighet setter ofte hjemlandet i nytt lys. Jeg er uforbederlig anglofil, og har i en lengre periode oppholdt meg i England. Jeg har nok aldri oppfattet meg selv som særlig patriotisk. Likevel, kommentarer av typen ”Oslo, er ikke det hovedstaden i Sverige?” har fått meg til å revurdere mitt ståsted i noen grad. Hjemme på påskeferie fikk jeg mellom diverse særnorske aktiviteter, som jeg utførte med uventet iver, rasket med meg Sult av Knut Hamsun fra biblioteket, en roman og en forfatter jeg har vist sjokkerende lite interesse for med tanke på min bakgrunn som litteraturstudent. Vel tilbake på flyplassen oppdaget jeg til min forferdelse at jeg ikke hadde lektyre til reisen, og ilte inn på Narvesen hvor jeg gikk til innkjøp av en overdimensjonert gudbrandsdalsost, og fant min redingsmann, Karsten Alnæs.  Et resultat av impuls eller ei, Trollbyen føyer seg pent til rekken av norske romaner jeg har lest i utlandet, og det ser for første gang ut til at jeg leser omtrent like mye norsk som utenlandsk litteratur.

Mens fly og tog bærer meg stadig lengre vekk, maler Alnæs byen jeg nettopp har forlatt i de mest fargerike nyanser av industrielt brunt og grått, mot de peneste kaksevalører, og alltid, alltid med slummens ubestemmelighet ulmende under. Var dette virkelig byen som jeg kjenner så godt for vel hundre år siden? Leserens primære innfallsvinkel, fascinerende Anna Egen, lar oss få gjenoppleve det første møtet med storbyens øredøvende larm. Gjennom hennes søken etter den bortkomne broren Johan, tar hun oss med inn i et hurtig ekspanderende Kristiania, et farvel til den avsondrede landsens fred, et hei til den globale verden, Ingeniør Wahlstrøms telefonlinjer og elektriske heiser (men selv han må gi tapt for den kommende generasjons konkurransekløkt); tiltrekker seg månsinger, fillepellere, tatere, smedlærlinger… ”For en tid å leve i!” utbryter Wahlstrøm, eller kan det til og med være den mystiske fortellerens eget synspunkt som her kommer til uttrykk? Eller sågar en representant for den kollektive strømmen av stemmer og sinnsbevegelser som utgjør det pulserende, frastøtende, inntagende Kristiania? Like sannsynlig er dette et produkt av Karsten Alnæs’ egen lever, for aldri har jeg kommet over en mer levende fremstilling av byen, og det formelig bobler over av forrykende skriveglede; Alnæs kan byen ned til datidas trikkespor, og utviser en historiekunnskap som imponerer; men viktigst av alt makter han å skildre byen følsomt, forståelsesfullt, nært, ned til Rattus norvegicus kristianus og rottekongen Max; makter å ta innover seg dens forestillingsverden i sitt magisk-realistiske romanunivers.

Den historiske romanens evige spørsmål stilles likevel i form av Annas refleksjoner når hun skuer utover byen fra Ekebergbakken, en yndet utsikt lovprist av kunstnere så vel som turister: ”Hun har vært på bunnen av byen og vet derfor at utsikten bedrar, og at det eneste sanne ved den er avstanden ned.” I hvilken grad bedrar avstanden i tid, og i hvilken grad kan den historiske forståelsen berike forståelsen av det samtidige? Denne romanen har i alle fall satt mine spaserturer langs Akerselva i nytt lys.

Knut Hamsun tilbyr oss derimot kun en liten flik av det panoramaet Alnæs fremstiller. I Sult oppleves verden gjennom et menneske, og den uoverskuelige avstanden mellom individ og omverden, som her beskrives gjennom sultens støtende slør, er hjerteskjærende. Hvorfor skjønner ikke redaktøren som så treffende kritiserer hovedpersonens artikler for å inneha ”formegen feber,” at denne ”feberen” er det umiddelbare resultatet av sult og ufattelig lidelse høyst synbar i form av det radmagre mennesket som befinner seg rett foran han? Dette er et Oslo jeg kjenner meg igjen i. Hver dag går vi, tusener på tusener, til og fra våre personlige gjøremål, uten å innse lidelsen rundt oss. Hamsuns inngående fremstilling av menneskelig smerte er kanskje et av kulturens beste botemiddel på bylivets egosentriske søvngjengeri. En fremstilling som gjør avstander mindre. En hovedperson som trer fram med nærmest ufiltrert nærhet.

Romanens åpning og avslutning uttrykker derimot avstand. ”Det var i den tid jeg gikk og sultet i Kristiania,” skriver jeget som kjent innledningsvis, for å gå videre til et mer allmenngyldig standpunkt: ”denne forunderlige by som ingen forlater før han har fåt mærker av den…” Sult er et tilbakelagt stadium. Jegets frie indirekte diskurs er ikke resultatet av det selv som feberridd, sultende galning, men et mer eller mindre kontrollert, sofistikert forsøk på å fremstille, på den mest virkelighetsnære måte, et individs sinnsbevegelser i en gitt periode, etter at jeget for lengst har sagt ”farvel for denne gang til byen, til Kristiania hvor vinduene lyste så blankt fra alle hjem,” som det avslutningsvis heter. Og for dem med kjennskap til Hamsuns yngre dager som spinkel forfatterspire, kanskje en refleksjon av hans egne erfaringer.

Inspirerende, bevisstgjørende, villedende, forførerisk, fascinerende. Avstand, det være seg i tid eller rom, gir perspektiv, tenker jeg, og tar fatt på Sigrid Undsets Jenny.

Tags: , , , , , , , , ,

%d bloggers like this: