Skip to content

tussis tanketank

En blogg om bøker og andre narkotikum.

Ja, hvilke små og store gjenvordigheter må man ikke igjennom hvis man virkelig elsker Jane Austen?

Det ærverdige Chatsworth House i Derbyshire, England ble ikke for ingenting kåret til Storbritannias beste store attraksjon i 2011. De storslagne bygningene, det kunstgalleriaktige inventaret, det spektakulære hageanlegget og den enorme parken av myke, engelske åser og grønne enger. Herregårdens omdømme som setet til hertugen av Devonshire, og hjemsted for hans familie, Cavendish-familien, siden 1549; forvaringssted for Mary, Queen of Scots et utall ganger fra 1570; gjestet av selveste Dronning Victoria og Prins Albert… Men viktigst av alt: Jane Austen skal angivelig ha besøkt Chatsworth House i 1811. Og ikke minst: det omliggende landskapet og den staselige fasaden med elven i forgrunnen, ligner besynderlig på Austens beskrivelse av Mr Darcys herregård Pemberley i Pride and Prejudice:

It was a large, handsome, stone building, standing well on rising ground, and backed by a ridge of high woody hills; — and in front, a stream of some natural importance was swelled into greater, but without any artificial appearance.

Altså: det virkelige Pemberley! Dit måtte derfor også jeg, når jeg likevel befant meg i området. Jeg tok meg en rundtur i huset, hvor jeg måpte og sukket over hundrevis av kunstverk, takmalerier, spektakulært møblement og nydelige utsikter. 

Ja, du gjettet riktig (det vil si, hvis du er en like standhaftig Austen-film-junkie som meg), dette er en av skulpturene beundret av Elizabeth i Joe Wrights filmatisering av Pride and Prejudice fra 2005.

Jeg benyttet også anledningen til å gå meg grundig vill i hagen (labyrint inkludert), og planla så å finne hvor Elizabeth Bennet gjorde sin sagnomsuste spasertur i parken. Hvor var det mest sannsynlig at det urpinlige (men akk så romantiske!) møtet med husets attråverdige-ikke-lenger-fullt-så-arrogante eier fant sted? Jeg skummet gjennom de relevante avsnittene i Pride and Prejudice og fant ut følgende: at hun sannsynligvis gikk ut hovedinngangen og østover langs elva, hvorpå hun møtte Darcy etsteds, og de gikk  så videre langs elva, beundret naturen og hverandre ( selvsagt kledelig rødmende), krysset en eller annen bro, spaserte tilbake langs elva, og avsluttet så med å krysse den flotte steinboren jeg så rett framfor herregården.

Jeg befant meg på dette tidspunkt sørøst i hagen, i et lite folkelig parti beplantet med blomstrende trær som statig viklet seg inn i klær og hår. Jeg hadde ikke sovet mye natta før og var dertil utmattet, og attpåtil dødsens sulten. Jeg hadde visstnok kjøpt lunsj, men var fast bestemt på at denne skulle kun fortæres i de mest ideelle, pittoreske omgivelser. Jeg følte meg like svakelig anlagt som Fanny Price, heltinnen i Mansfield Park, og fikk dermed den fikse idé å finne en ”snarvei” til mitt hellige mål. Ved enden av hagen skulle jeg spasere rett ned til elva og inn i Elizabeths fotspor. Lettere sagt enn gjort. Der hagen tok slutt ble jeg møtt med et skummelt steingjerde med piggtråd som klart sa: turister, ingen adgang. Eller kanskje det var satt opp for å holde uvedkommende (dvs. ikke-betalende), ute. Da var det ikke annet å gjøre enn å gå helt tilbake til hovedporten, som syntes milevis unna i min tilstand (hvilke arrogante hertug-jævler som trenger så stor tumleplass for taffelselskapene sine!), for så å gå ned til elva.

Men jeg hadde ikke gått mange minuttene langs elva før jeg igjen møtte på et gjerde og adgang forbudt. Utestengt og ulykkelig trasket jeg tilbake, la i vei over steinbroen foran hovedporten, og bortover langs elva i motsatt retning av den Elizabeth og Darcy tok. Jeg fikk altså aldri besøkt deres legendariske møtested. Det tok til å regne. Jeg satte meg tilslutt, skjelvende av sult og trøtthet, under et svært tre, og spiste.

Treet gav ly for det verste av regnet. Jeg skuet utover landskapet jeg hadde lagt bak meg, som strakte seg ut, grønt og mykt og usigelig vakkert, i det uendelige. Herregården lå i en mystisk dis. Ikke så verst, tenkte jeg, likevel.

  Hvor gal kan man bli av å lese bøker?

Tags: , , , , , , , ,

%d bloggers like this: