Skip to content

tussis tanketank

En blogg om bøker og andre narkotikum.

Category Archives: Synsing

Elizabeth Gaskell i veska. Blanke ark, nye penner. London venter. Høstlufta skarp og klar. Sol etsteds bak høye hus. Jeg skal sparke opp løv og drikke engelsk te.

Utenfor vinduet står det et tre, enda grønt. Tenker på Amy Levy: londoner, poet og romanforfatter av 1870-80-åra. 

A London Plane-Tree

Green is the plane-tree in the square,
The other trees are brown;
They droop and pine for country air;
The plane-tree loves the town.

Here from my garret-pane, I mark
The plane-tree bud and blow,
Shed her recuperative bark,
And spread her shade below.

Among her branches, in and out,
The city breezes play;
The dun fog wraps her round about;
Above, the smoke curls grey.

Others the country take for choice,
And hold the town in scorn;
But she has listened to the voice
On city breezes borne.

— Amy Levy, 1889.

Tags: , , ,

Jeg visste hva jeg gikk til. Jeg trodde jeg var av denne typen lesere. Men så feil kan man ta.

Om ettermiddagen 8. juni 1870, etter en god dags innsats på hans siste roman, The Mysteries of Edwin Drood, går Charles Dickens hen og får slag. Han dør dagen etter. Så frekt! De seks første delene, hvorav fem allerede er publisert som føljetonger, er mer eller mindre fullendt av det som skulle bli tolv deler totalt. Det er noe nærmest perfekt over det at han etterlater så å si nøyaktig halvparten av en roman som attpåtil innehar ordet ”mysteries” i selve tittelen. Et faktum lesere verden over fra den skjebnesvangre datoen har frydet seg/revet seg i håret over.

Leseren post-Drood.

Hva skjedde med Edwin Drood? Ble han drept, og i så fall av hvem? Eller ble han holdt som gissel, eller kanskje han gjemmer seg etsteds? Blant litteraturvitere ser det ut til at det er stor enighet om en sannsynlig morder (jeg trenger ikke røpe hvem), og det er likeledes stor enighet om at den sofistikerte leser burde fokusere på å lese teksten som en utforskning av morderens psykologi (type Forbrytelse og Straff).

Jeg er tydeligvis ikke en av dem. Jeg tenker til stadighet på de seks delene som verden aldri vil få se.

Hvilken type leser er du?

Tags: , , , ,

Jeg klarer ikke å like Elizabeth Gaskell.

I min Penguin-utgave av Sylvia’s Lovers er blant annet følgende ord å lese om henne:

For the first sixteen years of her marriage, she combined the activities of motherhood, the management of a busy household and parish work in an area notorious for its poverty and appalling living conditions. She also travelled and started to write.

Dette er altså the Elizabeth Gaskell, forfatter av North and South, Cranford og The Life of Charlotte Brontë, samt x antall andre klassikere fra den viktorianske æraen? Jeg får håpe at de neste 16 årene ble brukt hovedsakelig til å skrive disse? Men en smålig stemme sier meg at dette ikke er tilfellet. Jeg finner det derimot helt brennsikkert at hun med tilsynelatende lite besvær kombinerte hjemmets ustanselige krav med et yrke som ikke var helt uproblematisk innstilt til forfatterinner på den tida. Hun fikk dermed til det kvinner sliter med selv i dag. På toppen av dette overflødighetshornet satte hun av tid til veldelighet og reising. Hun skrev Mary Barton, en roman som dypper litt mer enn en tå ned i den politiske sfæren som generelt sett utelukket kvinnelig aktivitet. Attpåtil, og irriterende nok, fikk hun klemt inn et par krangler med selveste Charles Dickens, som var redaktør av magasinet Household Words hvor hun publiserte sine romaner i føljetonger:

(…) he unsuccessfully tried to impose his views on her. She proved that she was not to be bullied, even by a man of such genius as he.

Blar jeg videre i Sylvia’s Lovers finner jeg den originale forsiden fra 1863 undertegnet Mrs Gaskell. Og boka er selvsagt dedikert til ”my dear husband, by her who best knows his value.” Argh!

Jeg klarer ikke å se for meg annet enn en uforskammet perfekt kvinne, så konvensjonelt innenfor det kvinneidealet hun vokste opp i skyggen av, med ektemannens autoritet i ryggen hvor hun enn beveger seg i det offentlige, at hun på underlig vis får til alt hun vil uten å tape anselighet.

Denne posten ble mye lengre enn tiltenkt. Hva er det jeg prøver å si? Jo, at det går ikke an. At hun får ikke lov. At jeg ikke klarer å like Elizabeth Gaskell. At jeg sliter med å begynne på Syliva’s Lovers. Men at jeg må lese den likevel.

Tags: , , , , , , , , ,

21. september 2004. Sjuende og siste bind av Stephen Kings besnærende magnum opus, The Dark Tower, serveres til de glupske leserskarer i en forrykende mikstur av western, fantasy og horror. «My imagination was so clear I could smell the dust and hear the creak of leather,» skriver King i etterordet. Og det viser seg vanskelig for forfatteren å sette punktum ved veis ende. Tideligere i år disket han opp med en ny Dark Tower-bok som skal utgis neste vår. The Wind Through the Keyhole er kronologisk satt mellom bok 4 og 5. Altså bind 4b? Er det for mye å håpe på bind c, d, og e også? funderer Den trofaste leser. Nå må jeg komme med en advarsel til Den fremtidig trofaste leser: SPOILERE fra første, sjette og sjuende bok forut! Lesing på egent ansvar.

De nærmere fire tusen sidene som til dags dato utgjør The Dark Tower-serien, vitner om en forfatter som er nesten like oppsatt på å nå det mystiske, magnetiske Mørke tårn, som seriens ikoniske helt/antihelt, revolvermannen Roland. Og det med en entusiasme som smitter. Med utallige referanser til sitt øvrige forfatterskap fletter King nennsomt på sitt forestillingsunivers i et stadig ekspanderende flettverk av karakterer, tider og verdener, med Tårnet som sentrum. Her er lite språklig finesse; King briljerer derimot som en mesterlig forteller og enestående plot-twister; historien er oppslukende. Fortelleren henvender seg flere ganger direkte til leseren, og det med en tilstedeværelse som er rørende. Den trofaste leser skjønner etter hvert at dette er så mye mer enn enda en bestselgende grøsser signert Stephen King.

Og han er i godt selskap når han skriver: Eddie Dean, eks-dophue og tøysemaker; Susannah Dean, schizofren og attpåtil beinløs til oppunder kneet; den ensomme gutten Jake Chambers – alle disse fra ulike tidsversjoner av New York. Den dødbringende, underlig romantiske Roland; Oy, som under tvil kan gå for en ganske spesiell hund; begge fra fantastiske Mid-World. Et lite følge av revolvermenn på jakt etter Det mørke tårn, omgitt av merksnodige tegn og sammentreff, fra høyere makter, onde krefter eller kanskje fra skjebnen selv, eller ka, som det heter på høyspraket i Rolands verden. De er ka-tet, en gruppe bunnet sammen av skjebnen.

Dette lukter mistenkelig av deus ex machina, tenker litteraturstudenten. Hvilket vil si ”gud ut av maskinen” på latin. De gamle grekerne var flittige til å ty til gudene når forklaringer trengtes og handlingen skulle løses. I teatret senket man gjerne de høyere makter ned på scenen ved hjelp av en hendig kran. I Euripides’ Medea, for eksempel, rømmer heltinnen, etter å ha slukket sin hevngjerrighet med forheksninger og barnedrap, i en gudesendt vogn trukket av drager. Den ellers så upåklagelige dramatiker bukker her under for en etter min mening ganske kledelig form for medfølelse for den lidende trollkvinne. Aristoteles derimot var ikke særlig imponert. I Poetikken hevder han at alt som finner sted må være handlingsmessig nødvendig og sannsynlig. Hva er så tilfelle i The Dark Tower?

Rolands sekretær

For å svare på dette må jeg lede Den (forhåpentligvis) trofaste blogglesers oppmerksomhet hen til det faktum at Eddie begår tidenes erkjennelse; og, når vi nå først er inne på den antikke terminologien, av kolossalt anagnorisisk omfang. Han skjønner at han selv, og hans venner, er karakterer i en annen manns bøker. En helt vanlig person, en viss Stephen King, har angivelig skrevet dem inn i virkeligheten! Det blir maktpåliggende for Roland og hans ka-tet å finne denne King, noe som resulterer i en reise til Maine, New England, i et annet når – og et helt spesielt møte.

Forferdet stirrer en lat, middelaldrende og bestyrtet King – med et begynnende alkoholproblem – inn i de isende blå øynene til revolvermannen Roland. Han blir nødt til å forklare hvordan The Gunslinger, som utgjør første bok om jakten på Det mørke tårn, ble til, og hvorfor den ligger og slenger som et ubrukelig utkast i kjellerboden. Hvorfor har han ikke skrevet mer? Da de kommer fram til de fæle avsnittene hvor Roland lar Jake falle i døden, blir det problematisk for King:

’(…) you changed. Right under my hand. It got so I couldn’t tell if you were the hero, the antihero, or no hero at all. When you let the kid drop, that was the capper.’

‘You said you made me do that.’

Looking at Roland straight in the eyes – blue meeting blue amid the endless choir of voices – King said: ‘I lied, brother.’

Det blir etter hvert klart at Stephen King er en forfatter uten særlig kontroll over eget verk, og som ikke for ingenting har gitt det opp:

I think telling stories is like pushing something. Pushing against uncreation itself, maybe. And one day while you were doing that, you felt something pushing back. (…) NO TRESSPASSING. DO NOT ENTER. HIGH VOLTAGE. (…) Maybe even DANGER OF DEATH.

Stephen King er redd, men lover likevel på tro og ære å fullføre sitt verk, for hva vil skje med Roland og hans ka-tet og det livsviktige oppdraget de er i gang med i et parallelt univers, hvis han ikke gjør det? Det går stadig mer opp for King at han er et nødvendig ledd i et hele, snarere enn opphavsmann og forfatter:

(…) in many ways it seems like I didn’t write the damn thing at all, that it just flowed out of me (…) sometimes it seems to me that none of this stuff is mine, that I’m nothing but Roland of Gilead’s fucking secretary. (…) Only maybe Roland’s got his own boss. Ka?

Skjebnesvangre handlingsmønster

Vi står igjen med at helt og forfatter begge er underlagt skjebnen, ka. Og når vi først er inne på skjebnen: I Maine møter Eddie og Roland tilfeldigvis på en lokal fyr som skal vise seg å bli svært så hendig. I lys av sin nye erkjennelse som karakter i en historie, og på ekte ”aristotelisk”, antyder Eddie sine betenkeligheter om situasjonen til en ubekymret Roland, hvis fantasi begrenser seg til å nå Tårnet, og lite annet:

’in a story, Roland, a minor character like John Cullum would never come in off the bench to save the day. It wouldn’t be considered realistic.’

‘In life,’ Roland said, ‘I’m sure it happens all the time.’

And Eddie laughed. What the hell else could you do? It was just so perfectly Roland.

Ka-tetens ferd mot Tårnet er rikt utrustet med slike dei ex machina som John Cullum. Noen fremstår til og med som direkte vink fra den fiktive forfatteren selv. King ut av maskinen, med andre ord. Rex ex machina. Hva har dette å si for vår fortelling?

Kollisjon mellom fiksjon og virkelighet

19. juni 1999. En dato som får store konsekvenser for King og hans forfatterskap. Han går langs en vei utenfor sitt hjem i Maine. Han leser i en bok. Han blir påkjørt av en varebil med alvorlige skader i høyre lunge, bein og hofte. I The Dark Tower-serien blir datoen stående som en dødlinje, et magisk tall, et kappløp med tiden.  Slik blir det også med mange andre aspekter ved Kings liv. Han griper inn til stadighet. Selvbevisst insisterende overskrider King de uglesette aspektene som litteraturkritikere ofte tillegger deus ex machina. Heller enn lettvinte snarveier og tyngende moralisering, blir deus ex machina et komplekst bindeledd mellom fiksjon og virkelighet i hans metafiksjonelle univers av historier, karakterer og steder, og sier noe om forfatterens tilknytning, ikke minst store kjærlighet, til sin historie.

Historien om Roland er delvis basert på Robert Brownings dikt “Childe Roland to the Dark Tower Came,” som utkom i 1855. Browning skal ha uttalt at diktet kom til han, i sin helhet, i en drøm. Snedige saker. Hva sier så den virkelige King om relasjonen til sin egen fortelling? I etterordet til sjuende bind skriver han: “You have to remember that I don’t make these things up, not exactly; I only write down what I see.” Dermed forsterker han bildet av seg selv som det rene delfiske orakel i Den trofaste lesers besatte fantasi. Og sier kanskje noe om kunstens uløselige tilknytning til livet.

Tags: , , , , , , , , , , , , , ,

Hun sørget for at Sigrid Undset kapret nobelprisen i 1928. Hun lokket 691 000 nordmenn til kinolerretet i 1995. Hun fikk en bekjent av meg til å strigråte på toget. Hun er nidkjær katolikk. Hun er sjubarnsmor. Hun er feminist. Hun er antifeminist. Hun er en av våre store heltinner. Hva er det med Kristin Lavransdatter?

Hennes søster Jenny, Undset-født, og publisert i 1911, er kunstnersjel, idealist, en mer opplagt heltinne. Men med trilogien om Kristin Lavransdatter har Undset modnet; uredd viser hun oss det hele mennesket, utilslørt, fra de første usikre turene utomgårds på Gullsveinen, trygt bak farens rygg – gjennom lidenskapens brann, troen, håpet, kjærligheten – til den siste reisen, nåden og Gud.

Undset beskriver historiske omstendigheter med en troverdighet som kunne rivalisere den mest samvittighetsfulle faglitterære fremstilling, fra det storpolitiske maktspillet ned til den huslige hverdag, over flere landsdeler og samfunnslag. Samtidig er hun aldri langt fra individet, fra øyeblikket; hun fanger det inn, minner oss på at ”sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider, men menneskenes hjerter forandres alldeles intet i alle dager.” Undset sender leseren ut på den berg-og-dal-baneturen av synd, tvil, kjærlighet og forsoning som er Kristins liv, og setter henne samtidig i perspektiv til sine omgivelser (og uunngåelig, til vår tid) som med en mors kjærlighet, som ser feiltrinn men aldri fordømmer; som har følt livet på kroppen selv, slik at leseren ikke har noe valg, leseren må forstå, må innse, må utvide sin horisont slik Kristin brøt ut av sin.

I modernismens kritiske erkjennelseskamp må det også eksistere en viss optimisme som har gått tapt i vår postmodernistiske tåkeland. Ved å forsøke å beskrive Hamsuns ”sjelelige irrganger” røpes det nettopp en tro på sannheten i den individuelle erfaring, om enn begrenset. Når Undset med sin frie, indirekte diskurs blottlegger Kristin gjennom selvstendighetens lykke og sjelekval, som får sin kulminasjon med bryllupsfesten, hvor Kristin taler direkte til Gud; når gullkrona tvinger brudens stolte hode ned og setter merke på panna hennes; har Undset satt sitt merke i norsk litteraturhistorie. Og hos leseren.

Hva er det så med Kristin Lavransdatter? Jeg vet ikke, men jeg er så inderlig glad i henne.

Tags: , , , , , , ,

Utlendighet setter ofte hjemlandet i nytt lys. Jeg er uforbederlig anglofil, og har i en lengre periode oppholdt meg i England. Jeg har nok aldri oppfattet meg selv som særlig patriotisk. Likevel, kommentarer av typen ”Oslo, er ikke det hovedstaden i Sverige?” har fått meg til å revurdere mitt ståsted i noen grad. Hjemme på påskeferie fikk jeg mellom diverse særnorske aktiviteter, som jeg utførte med uventet iver, rasket med meg Sult av Knut Hamsun fra biblioteket, en roman og en forfatter jeg har vist sjokkerende lite interesse for med tanke på min bakgrunn som litteraturstudent. Vel tilbake på flyplassen oppdaget jeg til min forferdelse at jeg ikke hadde lektyre til reisen, og ilte inn på Narvesen hvor jeg gikk til innkjøp av en overdimensjonert gudbrandsdalsost, og fant min redingsmann, Karsten Alnæs.  Et resultat av impuls eller ei, Trollbyen føyer seg pent til rekken av norske romaner jeg har lest i utlandet, og det ser for første gang ut til at jeg leser omtrent like mye norsk som utenlandsk litteratur.

Mens fly og tog bærer meg stadig lengre vekk, maler Alnæs byen jeg nettopp har forlatt i de mest fargerike nyanser av industrielt brunt og grått, mot de peneste kaksevalører, og alltid, alltid med slummens ubestemmelighet ulmende under. Var dette virkelig byen som jeg kjenner så godt for vel hundre år siden? Leserens primære innfallsvinkel, fascinerende Anna Egen, lar oss få gjenoppleve det første møtet med storbyens øredøvende larm. Gjennom hennes søken etter den bortkomne broren Johan, tar hun oss med inn i et hurtig ekspanderende Kristiania, et farvel til den avsondrede landsens fred, et hei til den globale verden, Ingeniør Wahlstrøms telefonlinjer og elektriske heiser (men selv han må gi tapt for den kommende generasjons konkurransekløkt); tiltrekker seg månsinger, fillepellere, tatere, smedlærlinger… ”For en tid å leve i!” utbryter Wahlstrøm, eller kan det til og med være den mystiske fortellerens eget synspunkt som her kommer til uttrykk? Eller sågar en representant for den kollektive strømmen av stemmer og sinnsbevegelser som utgjør det pulserende, frastøtende, inntagende Kristiania? Like sannsynlig er dette et produkt av Karsten Alnæs’ egen lever, for aldri har jeg kommet over en mer levende fremstilling av byen, og det formelig bobler over av forrykende skriveglede; Alnæs kan byen ned til datidas trikkespor, og utviser en historiekunnskap som imponerer; men viktigst av alt makter han å skildre byen følsomt, forståelsesfullt, nært, ned til Rattus norvegicus kristianus og rottekongen Max; makter å ta innover seg dens forestillingsverden i sitt magisk-realistiske romanunivers.

Den historiske romanens evige spørsmål stilles likevel i form av Annas refleksjoner når hun skuer utover byen fra Ekebergbakken, en yndet utsikt lovprist av kunstnere så vel som turister: ”Hun har vært på bunnen av byen og vet derfor at utsikten bedrar, og at det eneste sanne ved den er avstanden ned.” I hvilken grad bedrar avstanden i tid, og i hvilken grad kan den historiske forståelsen berike forståelsen av det samtidige? Denne romanen har i alle fall satt mine spaserturer langs Akerselva i nytt lys.

Knut Hamsun tilbyr oss derimot kun en liten flik av det panoramaet Alnæs fremstiller. I Sult oppleves verden gjennom et menneske, og den uoverskuelige avstanden mellom individ og omverden, som her beskrives gjennom sultens støtende slør, er hjerteskjærende. Hvorfor skjønner ikke redaktøren som så treffende kritiserer hovedpersonens artikler for å inneha ”formegen feber,” at denne ”feberen” er det umiddelbare resultatet av sult og ufattelig lidelse høyst synbar i form av det radmagre mennesket som befinner seg rett foran han? Dette er et Oslo jeg kjenner meg igjen i. Hver dag går vi, tusener på tusener, til og fra våre personlige gjøremål, uten å innse lidelsen rundt oss. Hamsuns inngående fremstilling av menneskelig smerte er kanskje et av kulturens beste botemiddel på bylivets egosentriske søvngjengeri. En fremstilling som gjør avstander mindre. En hovedperson som trer fram med nærmest ufiltrert nærhet.

Romanens åpning og avslutning uttrykker derimot avstand. ”Det var i den tid jeg gikk og sultet i Kristiania,” skriver jeget som kjent innledningsvis, for å gå videre til et mer allmenngyldig standpunkt: ”denne forunderlige by som ingen forlater før han har fåt mærker av den…” Sult er et tilbakelagt stadium. Jegets frie indirekte diskurs er ikke resultatet av det selv som feberridd, sultende galning, men et mer eller mindre kontrollert, sofistikert forsøk på å fremstille, på den mest virkelighetsnære måte, et individs sinnsbevegelser i en gitt periode, etter at jeget for lengst har sagt ”farvel for denne gang til byen, til Kristiania hvor vinduene lyste så blankt fra alle hjem,” som det avslutningsvis heter. Og for dem med kjennskap til Hamsuns yngre dager som spinkel forfatterspire, kanskje en refleksjon av hans egne erfaringer.

Inspirerende, bevisstgjørende, villedende, forførerisk, fascinerende. Avstand, det være seg i tid eller rom, gir perspektiv, tenker jeg, og tar fatt på Sigrid Undsets Jenny.

Tags: , , , , , , , , ,

%d bloggers like this: