Skip to content

tussis tanketank

En blogg om bøker og andre narkotikum.

Tag Archives: A Song of Ice and Fire

Her kommer min definitive, og selvsagt, svært objektive, fordomsfrie topp 10-liste over de fælsligste, verst tenkelige karakterene i litteraturens historie. Som vi, eller i alle fall jeg, elsker å hate. Inderlig. Og. Vel.

10. Pamela Andrews, ”heltinnen” i Pamela, or, Virtue Rewared. For en mer utførlig beskrivelse av min avsky, se tidenes syteinnlegg.

9. Damen med blikket ”fullt av pølse” i Knut Hamsuns Sult.

8. Den spyttslikkende Mr Collins i Jane Austens Pride and Prejudice.

7. Dolores Umbridge i Harry Potter-serien. Sukkersøte, paddeaktige Umbridge drikker te med ti skjeer sukker i mens hun utfører cruciatus-forbannelsen på uskyldige elever.

6. Bentein. Han prøvde å voldta Kristin Lavransdatter!

5. Hertuginnen som bruker bærereimen på Ginger og Beauty i Black Beauty, ”for fashion!”

4. Ramsay Bolton fra George R. R. Martins A Song of Ice and Fire. Denne elskverdige unge herremannen jakter på folk. Sånn som man i Storbritannia jakter på rever. Med hester, hunder og det hele. Han gir dem ”heldigvis” et sjenerøst forsprang.

3. Roose Bolton, overnevntes faderlige opphav, er minst like sjarmerende. Og en fan av blodigler.

2. Uriah Heep i Dickens’ David Copperfield. He had a way of writhing when he wanted to express enthusiasm. En kald, ekkel fisk.

1. Den yndige babyen som også er en hurtigvoksende kjempeedderkopp i Stephen Kings The Dark Tower – altså en var-edderkopp (bildet som skulle ha illustrert dette gikk «dessverre» tapt i sensuren).

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , ,

George R. R. Martin
Harper Voyage, 2011
Innbundet, 1016 sider

Blod, gørr og andre obskøniteter til tross: åpner du denne åpner du det lodne rommet innerst inne i hjertet som har med slike vidunderlige ting som uutgrunnelig magi, hemmelige hager og skattejakt å gjøre. Og dette rommet vil ekspandere for hver side du leser. Du vil sitte igjen med følelsen av at 959 sider ikke er nok. Og at du er troende til å bli en av dem som skriver fanbrev til forfatteren for å få han til å skynde seg med neste bok i serien. For A Dance with Dragons ender med et ramaskrik. Og det tok Martin over fem og et halvt år å fullføre den. Og du simpelthen klarerklarerklarer ikke vente fem og et halvt år til!

Så vær advart.

A Dance with Dragons, femte bok i George R. R. Martins episke fantasyserie A Song of Ice and Fire, er leserens portal lukt inn i svarteste skogen, hvor hamskiftere kjemper for livet i ubeskrivelig kulde, og enda er det ikke vinter.  Unevnelige ting kryper der i mørket, nådeløst, og de som kaller seg ”det frie folket” er på flukt; er villige til å gå sammen med ”knebøyerne” i sør for å verge seg mot den ultimate felles fienden, the Others. Dette vet Jon Snow, øverstkommanderende i The Night’s Watch, og historiens yngste som sådan. Voktende over den gigantiske muren av is, det eneste som skiller den siviliserte verden fra iskaldt kaos, vet han også at en bitter maktkamp ikke er til å komme fra. Men det er mye han ikke vet. Som Ygritte av det frie folket likte å påminne han: You know nothing, Jon Snow.

Stormennene (og kvinnene!) i sør ofrer disse fjernliggende tingene få tanker. Omkring guttekongen på jerntronen knives plotterne og åtseleterne, mens landene rundt forsøker å lege sårene etter krig. Andre har nok med å redde sitt eget skinn. Dance tar deg med langt vekk, inn i ildens land, på fadermorderen Tyrions dekadente flukt øst over havet. Og alle veier går mot Daenerys Targaryen. Som regent over det frigitte Meereen, er hennes folk like fullt et fremmed folk, og hun er omringet av fiender som er lite begeistret for hennes egalitære politikk. De tre dragene hun har oppfostret, sentrum for verdens begeistring og begjær, har vokst seg til en uhåndterlig trussel.

Fremfor alt er den årelange sommeren på hell. Winter is coming.

”The last one was a bitch,” erklærer George R. R. Martin om forgjengeren A Feast for Crows. Det omfangsrike persongalleriet, som allerede var av episk størrelse fra bok én, hadde vokst seg stort som et uhyre. Den overanstrengte forfatteren tok derfor et dristig valg: han delte boka i to. Halvparten av karakterene fikk festet seg gjennom Feast, mens resten, med Jon, Davos, Daenerys og Tyrion i spissen, danser fra seg i A Dance with Dragons. For ikke å glemme et utall ”gjesteroller.”

“This one was three bitches and a bastard,” oppsummerer Martin, som samvittighetsfullt har måttet arbeide seg gjennom et helt ensyklopedi av historiske, geografiske og personorienterte detaljer om sitt eget univers. Men der Feast til tider så ut til å drukne i synsvinkler og detaljer uten at stort skjedde, er Dance en bekreftelse på at forfatteren gjorde riktig i å splitte handlingen. For dette er tråder som til fulle fortjener å bli fortalt, og som synes elementære for handlingen som helhet. Her stilles hederlig idealisme opp mot kaldblodig diplomati. Martin er en flittig håndhever av Cersei Lannisters hypotese om at ”in the game of thrones, you win or you die,” mens trådene flettes og slynger leseren fra den ene cliffhangeren til den andre. Det er intet mindre enn imponerende når karakterene fra Feast mot slutten får slippe til, og det menneskelige dramaet når sin hjerteskjærnede kulminasjon.

Så er atter en ny bok fortært, og man får bare håpe at ventetiden ikke blir altfor lang denne gangen. Mitt råd er å forkorte den med HBOs prisberømte nye serie Game of Thrones, basert på den første boken i serien. Og husk: Winter is coming.

Stikkord: , , , , , , , , ,