Skip to content

tussis tanketank

En blogg om bøker og andre narkotikum.

Tag Archives: Jane Austen

Her kommer min definitive, og selvsagt, svært objektive, fordomsfrie topp 10-liste over de fælsligste, verst tenkelige karakterene i litteraturens historie. Som vi, eller i alle fall jeg, elsker å hate. Inderlig. Og. Vel.

10. Pamela Andrews, ”heltinnen” i Pamela, or, Virtue Rewared. For en mer utførlig beskrivelse av min avsky, se tidenes syteinnlegg.

9. Damen med blikket ”fullt av pølse” i Knut Hamsuns Sult.

8. Den spyttslikkende Mr Collins i Jane Austens Pride and Prejudice.

7. Dolores Umbridge i Harry Potter-serien. Sukkersøte, paddeaktige Umbridge drikker te med ti skjeer sukker i mens hun utfører cruciatus-forbannelsen på uskyldige elever.

6. Bentein. Han prøvde å voldta Kristin Lavransdatter!

5. Hertuginnen som bruker bærereimen på Ginger og Beauty i Black Beauty, ”for fashion!”

4. Ramsay Bolton fra George R. R. Martins A Song of Ice and Fire. Denne elskverdige unge herremannen jakter på folk. Sånn som man i Storbritannia jakter på rever. Med hester, hunder og det hele. Han gir dem ”heldigvis” et sjenerøst forsprang.

3. Roose Bolton, overnevntes faderlige opphav, er minst like sjarmerende. Og en fan av blodigler.

2. Uriah Heep i Dickens’ David Copperfield. He had a way of writhing when he wanted to express enthusiasm. En kald, ekkel fisk.

1. Den yndige babyen som også er en hurtigvoksende kjempeedderkopp i Stephen Kings The Dark Tower – altså en var-edderkopp (bildet som skulle ha illustrert dette gikk «dessverre» tapt i sensuren).

Advertisements

Tags: , , , , , , , , , , , , , , , ,

Dette spør Anette om i denne torsdagens boktema. Det er svært viktig å tenke igjennom slike ting, sånn i tilfelle uhellet er ute, tenker jeg. Dette har jo tross alt skjedd mange folk jeg har sett på film eller lest om, og dessuten skriver Oscar Wilde at livet imiterer kunsten. Derfor, for å være på den sikre siden, slenger jeg meg med – dog litt forsinket. Håper det ikke er for sent, og jeg blir kidnappet av sjørøvere før jeg har fått tenkt meg skikkelig godt om!

1. Overlevelse. Når jeg vurderer hvordan jeg best kan overleve på denne øya, er det en bok som stikker seg ut, nemlig Robinson Crusoe, hvis fullstendige tittel lyder The Life and Strange Surprizing Adventures of Robinson Crusoe, of York, Mariner: Who lived Eight and Twenty Years, all alone in an un‐inhabited Island on the Coast of America, near the Mouth of the Great River of Oroonoque; Having been cast on Shore by Shipwreck, wherein all the Men perished but himself. With An Account how he was at last as strangely deliver’d by Pirates. Men så kommer mine moralske skrupler inn. Med tanke på dette Oscar Wilde sa om kunsten, så vil jeg jo ikke sette meg i fare for å kalle eventuelle medmennesker de tåpeligste navn (les: Fredag), eller å bli litt for opphengt i katter og geiter (stakkars små!), så jeg velger å la Robinson Crusoe stå igjen i bokhylla. For en mer moralsk oppbyggelig fortelling om hvordan overleve vill natur, og dessuten en rekke utførlige eksempler på hvordan man hanskes med huletroll, orker, ringskrømt eller andre ting som mot for modning vil befinne seg på denne øya, treffer heller valget mitt på Ringenes herre. Med hele Midgard til min disposisjon finner jeg det meste jeg trenger, og dessuten verdifull avlastning for fantasien skulle øya vise seg å være liten og kanskje attpåtil ensformig og kjedelig (jeg vil gå ut i fra at ikke alle øyer er like spennende som den Pevensie-barna plutselig befinner seg på innledningsvis i Prins Caspian). Nå begynner faktisk denne øya å se helt begredelig monoton ut! Jeg kan bare håpe at Tolkiens univers, hvor hver en småstein ser ut til å ha blitt skapt før Frodo så meget som hadde blitt påtenkt, vil overskrive min virkelighetsoppfattning så til de grader som den (mer uheldigvis?) gjorde da jeg var rundt femten. Det håper jeg virkelig, for jeg vil nok bare komme meg hjem fra dette som nå har vokst seg til det forferdeligste sted i min meget fornuftige hjerne.

2. Hjemlengsel. Men jeg får nå ikke glemme at jeg har enda to bøker til min disposisjon. Jeg vil i første omgang velge en som minner meg om hjemme, Korset av Sigrid Undset, som er den siste romanen i trilogien om Kristin Lavransdatter. Jeg vil gå pilegrimsferden til Nidaros (det vil si i fantasiens verden, for mitt stakkars legeme vil fremdeles være strandet på den grusomme øya). Jeg vil kjenne historiens sus over Norges land, og over henne jeg har fulgt fra barnsben av (i de foregående romanene Kransen og Husfrue). Vakrere blir det knapt. Takk skal du nå ha, Undset. Men jeg er likevel håpløs. Fremdeles.

3. Håp. Til sist tar jeg derfor med meg skarpsindige, vakre, såre Persuasion av Jane Austen, og går herved min håpløshet heroisk i møte, ”loving,” som Austen skriver så sterkt, ”when existence or when hope is gone.” Jeg er likevel nesten sikker på at hvis disse sjørøverne først skulle røve meg og disse tre stusselige bøkene mine, så ville de vel være takknemlige for resten av mine eiendeler også, say hele boksamlinga mi inklusive lesebrett? Jeg velger å håpe.

Tags: , , , , , , , , ,

Overnevnte evige spørsmål har jeg i grunnen fundert fælt på siden omkring fjortenårsalderen, da jeg leste Pride and Prejudice for første gang. Og her kommer det endelige svaret:

You are impulsive, romantic, impatient, and perhaps a bit too brutally honest. You enjoy romantic poetry and novels, and play the pianoforte beautifully. To boot, your singing voice is captivating. You feel deeply, and love passionately.

Jeg kan ikke si meg altfor overrasket. Mine musikalske evner når dog ikke helt opp til Mariannes fremragenhet på det området.

Hvilken Austen-heltinne er du? Ta quizen her og besvar  dermed et av ditt livs store gåter.

Tags: , , , , , ,

I 1818 døde Jane Austen av ukjent sykdom, 42 år gammel. Krimforfatter Lindsay Ashford hevder i den britiske avisa The Guardian at Austen kan ha blitt myrdet ved arsenikkforgiftning, noe hun skriver om i sin nye kriminalroman The Mysterious Death of Miss Austen. Cash-in eller troverdige antagelser? Som med Dickens’ godeste Edwin Drood kommer neppe sannheten til å se dagens lys.

Tags: , , , , , ,

I anledning mitt besøk på Chatsworth House (det virkelige Pemberley!), og i uendelig takksigelse til min store heltinne, Jane Austen, publiserer jeg herved min definitive topp 5 liste over Jane Austen-adapsjoner:

5. Patricia Rozemas fantasifulle Mansfield Park fra1999.

Er løst basert på Jane Austens roman ved same navn, i tillegg til enkelte aspekter ved forfatterens liv. Her blir samtidas slaveridebatt, subtilt håndtert av Austen selv i hennes roman, mer eksplisitt satt opp mot heltinnens begrensede posisjon som fattig slektning (og kvinne) i rikmannshjem. Den svakelige, beskjedne Fanny Prices filmatiske søster er transformert til en moderne heltinne med bein i nesa. Disse inn-med-teskje-endringene ødelegger i noen grad for en ellers vakker og interessant tolkning.

4. John Alexanders betagende BBC-serie Sense and Sensibility fra 2008.

Andrew Davis har skrevet et dampende, forførerisk manus med mye følelse og litt mindre av Jane Austens bitende fornuft. Hattie Morahans Elinor Dashwood er hjerteskjærende å bivåne.

3. Ang Lees stjernefunklende Sense and Sensibility fra1995.

Her tilbys en glitrende skarp Emma Thompson, en fortryllende romantisk Kate Winslet, en Alan Rickman å gråte for, og en Hugh Grant på sitt mest elskverdig forknyttede. En feiring av selvbeherskelsens fordeler og en advarsel om sensibilitetens farer, men Thompsons stakkåndete hulking mot slutten vitner likevel om at livet er mer komplekst enn som så. Austens mesterverk har for øvrig enda mørkere undertoner i så henseende, men for sine 136 minutter er dette en storartet adapsjon.

2. Joe Wrights romantisk-realistiske Pride and Prejudice fra 2005.

I likhet med Rozamas Mansfield Park lider denne til dels av overforklaring og av å forstørre kontraster der Austen er mer nennsom, sikkert for å tekkes nåtidas filmpublikum, med det resultat at den kommer litt bort fra Austens briljante komedie og inn i kostymedramaterritorium. Dette uovertreffelig romantiske, visuelt nydelige universet fikk meg likevel seilende ut av kinosalen på en rosa sky. Den er for øvrig blant annet innspilt på Chatsworth.

Ingen av de overnevnte når likevel vinneren av den eminente lista mi til knes, nemlig:

1. Simon Langtons sagnomsuste BBC-serie fra 1995, Pride and Prejudice.

Basert på Andrew Davis’ mesterlige manus, forholder dette mesterstykket av en vitamininnsprøytning seg kristelig trofast til originalen, og er derfor vittigst, morsomst, mest intelligent, og en sann fryd – en gave til menneskeheten.

Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Ja, hvilke små og store gjenvordigheter må man ikke igjennom hvis man virkelig elsker Jane Austen?

Det ærverdige Chatsworth House i Derbyshire, England ble ikke for ingenting kåret til Storbritannias beste store attraksjon i 2011. De storslagne bygningene, det kunstgalleriaktige inventaret, det spektakulære hageanlegget og den enorme parken av myke, engelske åser og grønne enger. Herregårdens omdømme som setet til hertugen av Devonshire, og hjemsted for hans familie, Cavendish-familien, siden 1549; forvaringssted for Mary, Queen of Scots et utall ganger fra 1570; gjestet av selveste Dronning Victoria og Prins Albert… Men viktigst av alt: Jane Austen skal angivelig ha besøkt Chatsworth House i 1811. Og ikke minst: det omliggende landskapet og den staselige fasaden med elven i forgrunnen, ligner besynderlig på Austens beskrivelse av Mr Darcys herregård Pemberley i Pride and Prejudice:

It was a large, handsome, stone building, standing well on rising ground, and backed by a ridge of high woody hills; — and in front, a stream of some natural importance was swelled into greater, but without any artificial appearance.

Altså: det virkelige Pemberley! Dit måtte derfor også jeg, når jeg likevel befant meg i området. Jeg tok meg en rundtur i huset, hvor jeg måpte og sukket over hundrevis av kunstverk, takmalerier, spektakulært møblement og nydelige utsikter. 

Ja, du gjettet riktig (det vil si, hvis du er en like standhaftig Austen-film-junkie som meg), dette er en av skulpturene beundret av Elizabeth i Joe Wrights filmatisering av Pride and Prejudice fra 2005.

Jeg benyttet også anledningen til å gå meg grundig vill i hagen (labyrint inkludert), og planla så å finne hvor Elizabeth Bennet gjorde sin sagnomsuste spasertur i parken. Hvor var det mest sannsynlig at det urpinlige (men akk så romantiske!) møtet med husets attråverdige-ikke-lenger-fullt-så-arrogante eier fant sted? Jeg skummet gjennom de relevante avsnittene i Pride and Prejudice og fant ut følgende: at hun sannsynligvis gikk ut hovedinngangen og østover langs elva, hvorpå hun møtte Darcy etsteds, og de gikk  så videre langs elva, beundret naturen og hverandre ( selvsagt kledelig rødmende), krysset en eller annen bro, spaserte tilbake langs elva, og avsluttet så med å krysse den flotte steinboren jeg så rett framfor herregården.

Jeg befant meg på dette tidspunkt sørøst i hagen, i et lite folkelig parti beplantet med blomstrende trær som statig viklet seg inn i klær og hår. Jeg hadde ikke sovet mye natta før og var dertil utmattet, og attpåtil dødsens sulten. Jeg hadde visstnok kjøpt lunsj, men var fast bestemt på at denne skulle kun fortæres i de mest ideelle, pittoreske omgivelser. Jeg følte meg like svakelig anlagt som Fanny Price, heltinnen i Mansfield Park, og fikk dermed den fikse idé å finne en ”snarvei” til mitt hellige mål. Ved enden av hagen skulle jeg spasere rett ned til elva og inn i Elizabeths fotspor. Lettere sagt enn gjort. Der hagen tok slutt ble jeg møtt med et skummelt steingjerde med piggtråd som klart sa: turister, ingen adgang. Eller kanskje det var satt opp for å holde uvedkommende (dvs. ikke-betalende), ute. Da var det ikke annet å gjøre enn å gå helt tilbake til hovedporten, som syntes milevis unna i min tilstand (hvilke arrogante hertug-jævler som trenger så stor tumleplass for taffelselskapene sine!), for så å gå ned til elva.

Men jeg hadde ikke gått mange minuttene langs elva før jeg igjen møtte på et gjerde og adgang forbudt. Utestengt og ulykkelig trasket jeg tilbake, la i vei over steinbroen foran hovedporten, og bortover langs elva i motsatt retning av den Elizabeth og Darcy tok. Jeg fikk altså aldri besøkt deres legendariske møtested. Det tok til å regne. Jeg satte meg tilslutt, skjelvende av sult og trøtthet, under et svært tre, og spiste.

Treet gav ly for det verste av regnet. Jeg skuet utover landskapet jeg hadde lagt bak meg, som strakte seg ut, grønt og mykt og usigelig vakkert, i det uendelige. Herregården lå i en mystisk dis. Ikke så verst, tenkte jeg, likevel.

  Hvor gal kan man bli av å lese bøker?

Tags: , , , , , , , ,

%d bloggers like this: