Skip to content

tussis tanketank

En blogg om bøker og andre narkotikum.

Belinda Bauer
Originaltittel: Darkside
Første gang utgitt i 2011
Oversatt av André Savik
Cappelen Damm, 2012
Anmeldereksemplar, 346 sider

Hva slags politimann er du?

Politibetjent Jonas Holly kan ikke hvile etter å ha funnet dette spørsmålet nedskriblet på en papirlapp festet til firehjulstrekkeren han bruker i tjenesten. Noen følger med på hva han foretar seg. Skritt for skritt.

En morder er løs i Shipcott. Ofrene hans er pleietrengende, forsvarsløse mennesker. I løpet av få dager er den lille landsbyen i Sørvest-England snudd på hode. Distriktets etterforskningsteam roter rundt i blinde, mens Holly blir tilsidesatt i etterforskningsarbeidet. Han begynner å frykte for sin hjemmeværende kone Lucy, som lider av multippel sklerose. Så begynner det å rable for Danny Marsh, barndomsvennen hans.

I Mørke dager skildres de subtile endringene som skjer i et lite samfunn under ekstraordinære sammenhenger:

Shipcott stanset opp.
I kjølvannet av to drap falt landsbyen sammen i en surrealistisk følelse av vantro.
En fremmed ville ikke ha oppdaget mer enn noen misbilligende blikk, men enhver innfødt ville vite at ingenting var som det hadde vært – og ingenting var som det burde være.

Spenningen øker i takt med snøfallet, som legger et teppe over den lille landsbyen, hyller den inn i mysterier, misstillitt og vantro. Det underliggende myrlandskapet får noe uhyggelig over seg. Et stille vitne til fortidas grusomheter, som etter hvert må komme til overflaten, om fotspor hviskes aldri så mye vekk av snøen. Kapittel for kapittel telles det ned til en bestemt, skjebnesvanger dato:

Seks og førti dager … Tre og tyve dager … Tolv dager …

Dette er likevel først og fremst et karakterdrevet drama som minner like mye om en psykologisk thriller som en kriminalroman. Bauer unngår til dels formelskriving. Til en visss grad kan hun sies å forme sin egen, spesielle lest. Vakre, symbolmettede landskapsskildringer speiler personenes indre konflikter. Gjennom et utstrakt vokabular, bugnende av britisk underfundighet, eksentrisitet og beksvart humor, trer de frem: etterforskere og misstenkte, landsbybeboere og byfolk. Lucy skildres usentimentalt idet hun lenket til sofaen kategorisk konsumerer skrekkfilm etter skrekkfilm, den ene mer uvirkelig enn den andre, mens sykdommens realiteter stadig forsterkes. Jonas Holly, i hans ansvarsfølelse ovenfor den lille landsbyen, i hans klønete oppriktighet og i hans kjærlighet, får man egentlig bare lyst til å gi en stor klem. Etterforskningssjef Marvels sjåvinisme er et kapittel i seg selv:

Kriminalbetjent Reynolds var en grei nok politimann, Men Marvel kunne ikke se for seg medarbeideren sin stappe en pengeseddel ned i en g-streng mer enn han kunne forestille seg ham i en reklame for sjampo. Håret til Reynolds vokste i traurige tuster på hodet hans. Noen ganger dannet de nesten sammenhengende flater, andre ganger var han nesten skallert. Reynolds hevdet at det var stressbetinget. Jævla mammadalt.

Samtidig kommer alle vittighetene litt i veien for det som i bunnen er en kullsvart historie, hvor fortida ulmer av vonde hemmeligheter som tar strupetak på nåtida. Selv om Bauer vet nøyaktig når hun skal la noe forbli usagt, løsner denne overveldende humoren på spenninger, litt sånn som galgenhumor i en begravelse. Eller er det krimformatet som virker tyngende i seg selv, og som til en viss grad kan sies å trivialisere de psykologiske spenningspunktene i historien?

Likevel. Bauer er glitrende fornøyelig i sin skildring av et britisk småsamfunn på randen av katastrofe. Og ingenting, ingenting kunne ha forberedt undertegnede på den sjokkerende sannheten som tilsist avdekkes.

Tags: , , ,

%d bloggers like this: