Skip to content

tussis tanketank

En blogg om bøker og andre narkotikum.

Jeg visste hva jeg gikk til. Jeg trodde jeg var av denne typen lesere. Men så feil kan man ta.

Om ettermiddagen 8. juni 1870, etter en god dags innsats på hans siste roman, The Mysteries of Edwin Drood, går Charles Dickens hen og får slag. Han dør dagen etter. Så frekt! De seks første delene, hvorav fem allerede er publisert som føljetonger, er mer eller mindre fullendt av det som skulle bli tolv deler totalt. Det er noe nærmest perfekt over det at han etterlater så å si nøyaktig halvparten av en roman som attpåtil innehar ordet ”mysteries” i selve tittelen. Et faktum lesere verden over fra den skjebnesvangre datoen har frydet seg/revet seg i håret over.

Leseren post-Drood.

Hva skjedde med Edwin Drood? Ble han drept, og i så fall av hvem? Eller ble han holdt som gissel, eller kanskje han gjemmer seg etsteds? Blant litteraturvitere ser det ut til at det er stor enighet om en sannsynlig morder (jeg trenger ikke røpe hvem), og det er likeledes stor enighet om at den sofistikerte leser burde fokusere på å lese teksten som en utforskning av morderens psykologi (type Forbrytelse og Straff).

Jeg er tydeligvis ikke en av dem. Jeg tenker til stadighet på de seks delene som verden aldri vil få se.

Hvilken type leser er du?

Tags: , , , ,

%d bloggers like this: