Skip to content

tussis tanketank

En blogg om bøker og andre narkotikum.

A. S. Byatt
Første gang utgitt i 2009
Vintage, 2010
Pocket, 617 sider

Olive Wellwood lever og ånder for å skrive historier, noe hun gjør med stor suksess i sitt fantasifylte middelklassehjem i sørøst England mot slutten av viktoriatida. Hennes egne barns imaginære historier blir nedtegnet i hver sin spesielle bok, og det med stor flid. Men skriver hun egentlig for og om barna sine? ”Olive was so excited by her own inventions that she hardly needed a response from the designated audience,” bemerker et av barna mørkt. Olive skriver derimot, som mange andre barnebokforfattere, om barnet i seg selv:

It’s a truism that writers for children must still be children themselves, deep down, must still feel childish feelings, and a child’s surprise at the world. (…) I don’t really like making up imaginary children. I get most frightfully bored by their little disputes and their innocence. I think the persisting child in myself inhabits Elfland.

Med dette skriver Olive seg vekk fra sin mørke fortid som datter av en gruvearbeider; skriver seg dypere inn i det magiske universet som samtidas nye sosiale mobilitet har vunnet henne. Den hjemlige koselighet og velstand opprettholder hun tilsynelatende frenetisk med pennen, mens hun overskriver sine barn, som hun snakker kjærlig til, men ikke med.

Men det er disse barnas egentlige historier som A. S. Byatt skriver om, og historiene til barna som er tilknyttet dem. Om Toms endeløse vandringer, ikke i underverdenen, så besettende skildret av Olive, men i de omliggende skogene; om hans vanskeligheter med å ta del i og identifisere seg med den sosiale verden og dens intrikate regelverk. Om praktiske Dorothy som så gjerne vil vite; som aspirerer til å bli lege i et samfunn som har lite plass til kvinner som vil bli leger; om hennes problematiske, ikke helt foraktfrie forhold til fantastiske forestillinger. Om Hedda, som graver etter hemmeligheter; som vil engasjere seg; som er sint; som blir suffragette. Om Charles/Karl, som ikke kan forstå at de voksne hjemme kan vite hvor kummerlig folk flest lever, uten å gjøre noe med det; og hvor befinner han seg i alt dette?

Historiene er mange. Mange er stemmene Byatt slipper til i strømmen av historiske beskrivelser av samtida. Det blir ei bok om barn, og samtidig ei bok om ei barnlig tid, barnelitteraturens fødsel, ei tid der mange er opptatt av sin egen barnlighet. Ved århundreskiftet drømmer de seg tilbake til en ”uskyldens gullalder,” mens de heller nølende ser inn i fremtidas ubestemmelige mørke. Charles overværer ganske treffende et dukketeater i München som:

depicted the crowned heads of Europe as a gang of squabbling children, quarreling over toys – the Empire in South Africa, the palace in Peking. There were the uncle and the cousins, Edward, the Kaiser Wilhelm, Tsar Nikolas, roaring with rage like toddlers, conspiring with each other against each other.

Det ser ut til at alle som ikke er barn, snakker om barn, som barn. Men når fortidas hemmeligheter trenger gjennom alle de oppdiktene historiene, husfreden rakner og Europa velter seg ut i krig som en ustyrlig krabat, er konsekvensene katastrofale.

Dette er barnas bok. Det er ei mørk bok, og for dem som ikke er over gjennomsnittelig interessert i Britisk historie, ei omstendelig bok. Men den har en nerve, en troverdighet, en insisterende tilstedeværelse i all sin kulde, som gjør den til en uforglemmelig leseropplevelse.

Tags: , , , , ,

%d bloggers like this: