Skip to content

tussis tanketank

En blogg om bøker og andre narkotikum.

Tag Archives: Sult

Mary Chavelita Dunne, født i Australia i 1859 og oppvokst i New Zealand, Chile, Wales, Irland og Tyskland (puh!), var en litterær personlighet i 1890-årene. Hun publiserte en rekke noveller, romaner og skuespill under navnet George Egerton. Dunne rømte dessuten til Norge med en mer eller mindre gift mann, hvor hun oppholdt seg i tre år og leste Ibsen, Bjørnson og Strindberg. Neimen om hun ikke hadde en kort romanse med vår kjære Knut Hamsun også. Hun sto for øvrig for den første engelske oversettelsen av sistnevnte, i form av Hunger, som utkom i 1899. Egerton var en såkalt «New Woman,» hun brøt konvensjoner om hvordan en kvinne skulle være, og hungret for selvstendighet og nye opplevelser. Her kommer et lite utdrag fra novellen ”A Cross Line,” utgitt i novellesamlingen Keynotes:

They have all overlooked the eternal wildness, the untamed primitive savage temperament that lurks in the mildest, best woman. Deep in through ages of convention this primal trait burns, an untameable quantity that may be concealed but is never eradicated by culture – the keynotes of woman’s witchcraft and woman’s strength.

Keynotes skapte sensasjon da den ble utgitt i 1893 for sine åpenlyste skildringer av kvinners begjær (et uhørt fenomen i viktorianske tider) og deres behov for erfaring. Egerton har nok lært av oss skandinavere å sette ”sjelens irrganger” under lupen og å fange øyeblikket, for dette er sterke, fine saker! Jeg koser meg.

Vil du smake på flere bøker? Finn ut hvordan på Flukten fra virkeligheten. Ha en flott søndag, alle hekser og trollmenn der ute!

Stikkord: , , , , , , , , ,

Her kommer min definitive, og selvsagt, svært objektive, fordomsfrie topp 10-liste over de fælsligste, verst tenkelige karakterene i litteraturens historie. Som vi, eller i alle fall jeg, elsker å hate. Inderlig. Og. Vel.

10. Pamela Andrews, ”heltinnen” i Pamela, or, Virtue Rewared. For en mer utførlig beskrivelse av min avsky, se tidenes syteinnlegg.

9. Damen med blikket ”fullt av pølse” i Knut Hamsuns Sult.

8. Den spyttslikkende Mr Collins i Jane Austens Pride and Prejudice.

7. Dolores Umbridge i Harry Potter-serien. Sukkersøte, paddeaktige Umbridge drikker te med ti skjeer sukker i mens hun utfører cruciatus-forbannelsen på uskyldige elever.

6. Bentein. Han prøvde å voldta Kristin Lavransdatter!

5. Hertuginnen som bruker bærereimen på Ginger og Beauty i Black Beauty, ”for fashion!”

4. Ramsay Bolton fra George R. R. Martins A Song of Ice and Fire. Denne elskverdige unge herremannen jakter på folk. Sånn som man i Storbritannia jakter på rever. Med hester, hunder og det hele. Han gir dem ”heldigvis” et sjenerøst forsprang.

3. Roose Bolton, overnevntes faderlige opphav, er minst like sjarmerende. Og en fan av blodigler.

2. Uriah Heep i Dickens’ David Copperfield. He had a way of writhing when he wanted to express enthusiasm. En kald, ekkel fisk.

1. Den yndige babyen som også er en hurtigvoksende kjempeedderkopp i Stephen Kings The Dark Tower – altså en var-edderkopp (bildet som skulle ha illustrert dette gikk «dessverre» tapt i sensuren).

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , ,

Utlendighet setter ofte hjemlandet i nytt lys. Jeg er uforbederlig anglofil, og har i en lengre periode oppholdt meg i England. Jeg har nok aldri oppfattet meg selv som særlig patriotisk. Likevel, kommentarer av typen ”Oslo, er ikke det hovedstaden i Sverige?” har fått meg til å revurdere mitt ståsted i noen grad. Hjemme på påskeferie fikk jeg mellom diverse særnorske aktiviteter, som jeg utførte med uventet iver, rasket med meg Sult av Knut Hamsun fra biblioteket, en roman og en forfatter jeg har vist sjokkerende lite interesse for med tanke på min bakgrunn som litteraturstudent. Vel tilbake på flyplassen oppdaget jeg til min forferdelse at jeg ikke hadde lektyre til reisen, og ilte inn på Narvesen hvor jeg gikk til innkjøp av en overdimensjonert gudbrandsdalsost, og fant min redingsmann, Karsten Alnæs.  Et resultat av impuls eller ei, Trollbyen føyer seg pent til rekken av norske romaner jeg har lest i utlandet, og det ser for første gang ut til at jeg leser omtrent like mye norsk som utenlandsk litteratur.

Mens fly og tog bærer meg stadig lengre vekk, maler Alnæs byen jeg nettopp har forlatt i de mest fargerike nyanser av industrielt brunt og grått, mot de peneste kaksevalører, og alltid, alltid med slummens ubestemmelighet ulmende under. Var dette virkelig byen som jeg kjenner så godt for vel hundre år siden? Leserens primære innfallsvinkel, fascinerende Anna Egen, lar oss få gjenoppleve det første møtet med storbyens øredøvende larm. Gjennom hennes søken etter den bortkomne broren Johan, tar hun oss med inn i et hurtig ekspanderende Kristiania, et farvel til den avsondrede landsens fred, et hei til den globale verden, Ingeniør Wahlstrøms telefonlinjer og elektriske heiser (men selv han må gi tapt for den kommende generasjons konkurransekløkt); tiltrekker seg månsinger, fillepellere, tatere, smedlærlinger… ”For en tid å leve i!” utbryter Wahlstrøm, eller kan det til og med være den mystiske fortellerens eget synspunkt som her kommer til uttrykk? Eller sågar en representant for den kollektive strømmen av stemmer og sinnsbevegelser som utgjør det pulserende, frastøtende, inntagende Kristiania? Like sannsynlig er dette et produkt av Karsten Alnæs’ egen lever, for aldri har jeg kommet over en mer levende fremstilling av byen, og det formelig bobler over av forrykende skriveglede; Alnæs kan byen ned til datidas trikkespor, og utviser en historiekunnskap som imponerer; men viktigst av alt makter han å skildre byen følsomt, forståelsesfullt, nært, ned til Rattus norvegicus kristianus og rottekongen Max; makter å ta innover seg dens forestillingsverden i sitt magisk-realistiske romanunivers.

Den historiske romanens evige spørsmål stilles likevel i form av Annas refleksjoner når hun skuer utover byen fra Ekebergbakken, en yndet utsikt lovprist av kunstnere så vel som turister: ”Hun har vært på bunnen av byen og vet derfor at utsikten bedrar, og at det eneste sanne ved den er avstanden ned.” I hvilken grad bedrar avstanden i tid, og i hvilken grad kan den historiske forståelsen berike forståelsen av det samtidige? Denne romanen har i alle fall satt mine spaserturer langs Akerselva i nytt lys.

Knut Hamsun tilbyr oss derimot kun en liten flik av det panoramaet Alnæs fremstiller. I Sult oppleves verden gjennom et menneske, og den uoverskuelige avstanden mellom individ og omverden, som her beskrives gjennom sultens støtende slør, er hjerteskjærende. Hvorfor skjønner ikke redaktøren som så treffende kritiserer hovedpersonens artikler for å inneha ”formegen feber,” at denne ”feberen” er det umiddelbare resultatet av sult og ufattelig lidelse høyst synbar i form av det radmagre mennesket som befinner seg rett foran han? Dette er et Oslo jeg kjenner meg igjen i. Hver dag går vi, tusener på tusener, til og fra våre personlige gjøremål, uten å innse lidelsen rundt oss. Hamsuns inngående fremstilling av menneskelig smerte er kanskje et av kulturens beste botemiddel på bylivets egosentriske søvngjengeri. En fremstilling som gjør avstander mindre. En hovedperson som trer fram med nærmest ufiltrert nærhet.

Romanens åpning og avslutning uttrykker derimot avstand. ”Det var i den tid jeg gikk og sultet i Kristiania,” skriver jeget som kjent innledningsvis, for å gå videre til et mer allmenngyldig standpunkt: ”denne forunderlige by som ingen forlater før han har fåt mærker av den…” Sult er et tilbakelagt stadium. Jegets frie indirekte diskurs er ikke resultatet av det selv som feberridd, sultende galning, men et mer eller mindre kontrollert, sofistikert forsøk på å fremstille, på den mest virkelighetsnære måte, et individs sinnsbevegelser i en gitt periode, etter at jeget for lengst har sagt ”farvel for denne gang til byen, til Kristiania hvor vinduene lyste så blankt fra alle hjem,” som det avslutningsvis heter. Og for dem med kjennskap til Hamsuns yngre dager som spinkel forfatterspire, kanskje en refleksjon av hans egne erfaringer.

Inspirerende, bevisstgjørende, villedende, forførerisk, fascinerende. Avstand, det være seg i tid eller rom, gir perspektiv, tenker jeg, og tar fatt på Sigrid Undsets Jenny.

Stikkord: , , , , , , , , ,

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

%d bloggers like this: