Skip to content

tussis tanketank

En blogg om bøker og andre narkotikum.

Tag Archives: feminisme

I spalten Favoritt på fredag presenterer jeg ukentlig en av mine yndlingsbøker, mer eller mindre ukritisk, og hvorfor de fortjener særskilt oppmerksomhet. Orlando av Virginia Woolf er denne ukens lille juvel. Yes, sir, enda en britisk klassiker. Krim hadde kanskje vært mer passende i disse påsketider, men jeg er (uheldigvis?) en av dem som synes en skikkelig mordgåte gjør seg best på TV, med mindre det er snakk om typen Forbrytelse og straff. En god, britisk klassiker passser derimot riktig så godt til påskeharer og peishygge. Derfor, Virginia, over to you.

Utgivelsesår: 1928

Sjanger: Roman/fiktiv biografi

Hva dreier den seg om? En boblende ”biografi” om Orlando, fra ung adelsmann i det elisabetanske England, til forfatter og kvinne (!) på slutten av 20-tallet. En betraktning om identitet som slutter seg til og samtidig overskrider og bryter ut av kategorier i kjønn og tid.

Tre grunner til å lese den:

  1. Du får møte en svært munter Woolf.
  2. Den gir et skjevt blikk på britisk historie.
  3. Du får stifte bekjentskap med Woolfs heller løse tilnærming til biografisjangeren når det gjelder ting som fakta, realisme, virkelighet. Men du så morsomt! Og ikke mindre sant av den grunn.

Hold deg unna hvis du som Dursley’ene i Harry Potter-serien foretrekker det normale.

For øvrig er Virginia Woolfs Flush, biografien om Elizabeth Barrett Brownings cocker spaniel, også varmt til å anbefale.

En fin adapsjon verdt å merke seg er Sally Potters film Orlando fra 1992 med Tilda Swinton i hovedrollen. Filmtrailer kan du se her.

Har du en fredagsfavoritt du føler at andre MÅ lese? Kommenter gjerne under. God påskehelg!

Stikkord: , , , , , , , , ,

Ibsen’s knowledge of humanity is nowhere more obvious than in his portrayal of women. He amazes me by his painful introspection; he seems to know them better than they know themselves.

Dette skrev James Joyce i 1900. I disse dager skriver jeg som fanden på en oppgave om “the New Woman.” Dette er en fellesbetegnelse på endel nye typer kvinner som gjorde seg gjeldende mot slutten av 1800-tallet, en periode da kjønnsrollene var under stor endring. Den «nye kvinnen» kunne for eksempel iføre seg mer praktiske klær, røyke pipe, sykle, eller skrive nokså frekke bøker om hvordan det egentlig var å være kvinne. Hun ble ofte trakassert som skandaløs, degenerert, monstrøs og stygg. Ikke en ordentlig kvinne, med andre ord.

Som stolt nordmann vender jeg meg i denne sammenheng ganske naturlig mot vår egen Ibsen. Og det er ikke måte på lovord jeg kommer over i britisk litteraturkritikk. Sally Ledger hevder for eksempel i sin artikkel “Ibsen, the New Woman and the Actress,” at

it would be an exaggeration – but only a small one – to claim that Ibsen invented the «New Woman» in England.

Her kommer et utdrag fra begynnelsen på andre akt av Hedda Gabler, her i engelsk oversettelse i regi av Rick Davis og Brian Johnson:

(Hedda, dressed to receive visitors, is alone in the room. She stands by the open glass door loading a pistol. The matching pistol lies in an open pistol case on the writing table.)

HEDDA: (Looking down into the garden and calling.) Hello again, Judge.

BRACK: (Is heard some distance below.) Likewise, Mrs. Tesman.

HEDDA: (Raises the pistol and aims.) Now, Judge Brack, I am going to shot you.

BRACK: (Shouting from below.) No, no, no. Don’t stand there aiming at me like that.

HEDDA: That’s what you get for coming up the back way. (She shoots.)

Rikmannsdatteren Hedda er kommet hjem fra en langtekkelig bryllupsreise med den håpløst teite ektemannen Tesman. Hun er gravid, og alt annet enn lykkelig for det. Vi følger henne i sitt nye hjem, gjennom kjedsomhet, manipulasjon og total krise.

Stykket skapte furore når det ble satt opp i London med Elisabeth Robins i hovedrollen. For min del ble det en intens leseropplevelse jeg gjorde unna i et strekk. Helt mindblowing.

Gå gjerne innom bloggen Flukten fra virkeligheten hvis du har lyst til å smake på flere bøker.

Ha en fin søndag!

Stikkord: , , , , , ,

I spalten Favoritt på fredag presenterer jeg kort en av mine yndlingsbøker, mer eller mindre ukritisk, og hvorfor den fortjener særskilt oppmerksomhet. I anledning Kvinnedagen vil jeg denne fredagen hente fram den lille feministiske perlen Egalias døtre av Gerd Brantenberg.

Utgivelsesår: 1977

Sjanger: Satire

Hva dreier den seg om? Velkommen til fantasilandet Egalia, hvor hele kjønnsproblematikken er snudd på hodet. Her er det nemlig kvinnene som har makta, og det merkes godt. Men vår helt Pentronius går med opprørstanker, kaster ph’en og vil bli mannlig froskekvinne. Og vår egen virkelighet framstår kanskje desto klarere.

Tre grunner til å lese den:

  1. Denne leser seg selv; den er morsom, absurd, morsom, kanskje ikke fullt så absurd, spennende, morsom, etc.
  2. Den byr på fiffige ord som «fruedømme» og «mone.»
  3. Gjenkjennelsesfaktoren er stor, og det blir umulig ikke å engasjere seg.

Hold deg unna hvis du ikke liker å le.

Har du en favoritt du vil dele med omverdenen? Legg gjerne igjen en kommentar under. God helg!

Stikkord: , , , ,

Mary Chavelita Dunne, født i Australia i 1859 og oppvokst i New Zealand, Chile, Wales, Irland og Tyskland (puh!), var en litterær personlighet i 1890-årene. Hun publiserte en rekke noveller, romaner og skuespill under navnet George Egerton. Dunne rømte dessuten til Norge med en mer eller mindre gift mann, hvor hun oppholdt seg i tre år og leste Ibsen, Bjørnson og Strindberg. Neimen om hun ikke hadde en kort romanse med vår kjære Knut Hamsun også. Hun sto for øvrig for den første engelske oversettelsen av sistnevnte, i form av Hunger, som utkom i 1899. Egerton var en såkalt «New Woman,» hun brøt konvensjoner om hvordan en kvinne skulle være, og hungret for selvstendighet og nye opplevelser. Her kommer et lite utdrag fra novellen ”A Cross Line,” utgitt i novellesamlingen Keynotes:

They have all overlooked the eternal wildness, the untamed primitive savage temperament that lurks in the mildest, best woman. Deep in through ages of convention this primal trait burns, an untameable quantity that may be concealed but is never eradicated by culture – the keynotes of woman’s witchcraft and woman’s strength.

Keynotes skapte sensasjon da den ble utgitt i 1893 for sine åpenlyste skildringer av kvinners begjær (et uhørt fenomen i viktorianske tider) og deres behov for erfaring. Egerton har nok lært av oss skandinavere å sette ”sjelens irrganger” under lupen og å fange øyeblikket, for dette er sterke, fine saker! Jeg koser meg.

Vil du smake på flere bøker? Finn ut hvordan på Flukten fra virkeligheten. Ha en flott søndag, alle hekser og trollmenn der ute!

Stikkord: , , , , , , , , ,

Jeg klarer ikke å like Elizabeth Gaskell.

I min Penguin-utgave av Sylvia’s Lovers er blant annet følgende ord å lese om henne:

For the first sixteen years of her marriage, she combined the activities of motherhood, the management of a busy household and parish work in an area notorious for its poverty and appalling living conditions. She also travelled and started to write.

Dette er altså the Elizabeth Gaskell, forfatter av North and South, Cranford og The Life of Charlotte Brontë, samt x antall andre klassikere fra den viktorianske æraen? Jeg får håpe at de neste 16 årene ble brukt hovedsakelig til å skrive disse? Men en smålig stemme sier meg at dette ikke er tilfellet. Jeg finner det derimot helt brennsikkert at hun med tilsynelatende lite besvær kombinerte hjemmets ustanselige krav med et yrke som ikke var helt uproblematisk innstilt til forfatterinner på den tida. Hun fikk dermed til det kvinner sliter med selv i dag. På toppen av dette overflødighetshornet satte hun av tid til veldelighet og reising. Hun skrev Mary Barton, en roman som dypper litt mer enn en tå ned i den politiske sfæren som generelt sett utelukket kvinnelig aktivitet. Attpåtil, og irriterende nok, fikk hun klemt inn et par krangler med selveste Charles Dickens, som var redaktør av magasinet Household Words hvor hun publiserte sine romaner i føljetonger:

(…) he unsuccessfully tried to impose his views on her. She proved that she was not to be bullied, even by a man of such genius as he.

Blar jeg videre i Sylvia’s Lovers finner jeg den originale forsiden fra 1863 undertegnet Mrs Gaskell. Og boka er selvsagt dedikert til ”my dear husband, by her who best knows his value.” Argh!

Jeg klarer ikke å se for meg annet enn en uforskammet perfekt kvinne, så konvensjonelt innenfor det kvinneidealet hun vokste opp i skyggen av, med ektemannens autoritet i ryggen hvor hun enn beveger seg i det offentlige, at hun på underlig vis får til alt hun vil uten å tape anselighet.

Denne posten ble mye lengre enn tiltenkt. Hva er det jeg prøver å si? Jo, at det går ikke an. At hun får ikke lov. At jeg ikke klarer å like Elizabeth Gaskell. At jeg sliter med å begynne på Syliva’s Lovers. Men at jeg må lese den likevel.

Stikkord: , , , , , , , , ,

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

%d bloggers like this: