Skip to content

tussis tanketank

En blogg om bøker og andre narkotikum.

Tag Archives: Charles Dickens

Her bodde Charles Dickens fra 1837-1839. Det ble gjort om til museum i 1925. Selvsagt tok jeg meg et besøk.

Førsteutgaver i føljetong.Her ble det begått store dåder.

Gav dette medsmak? Ta turen innom her for mer informasjon. NB! Museumet holder stengt til desember grunnet oppussing. Gudene vet hvorfor de har valgt selveste Dickens-året til dette.

Stikkord: , , ,

I spalten Favoritt på fredag presenterer jeg ukentlig en av mine yndlingsbøker, mer eller mindre ukritisk, og hvorfor de fortjener særskilt oppmerksomhet. Nå er påsken rett rundt hjørnet, og jeg tørker støv av kolossen Bleak House, signert Charles Dickens. Med kløktige inspektør Bucket i spissen regnes den blant de tidligste detektivromanene. Men så er den så mye, mye mer.

Utgivelsesår: 1852-1853 (som føljetong)

Hva dreier den seg om? Den evinnelige rettssaken Jarndyce and Jarndyce bringer sammen en broket gruppe mennesker, fra den ondsinnede advokat Tulkinghorn, til fattiggutten Jo. Ada og Richard Clare tvinges til å se den potensielle arven deres spises opp av saksomkostninger, og domstolen blir et symbol på et samfunn som er råttent fra innsiden. I hjertet av fortellingen står to svært ulike kvinner: den foreldreløse Esther Summerson og den arrogante skjønnheten Lady Dedlock. Ettersom rettssaken snegler seg av gårde avdekkes mysteriene om deres liv, mysterier som kanskje med fordel burde forbli mørke hemmeligheter.

Tre grunner til å lese den:

  1. Bleak House regnes for en av Dickens’ beste romaner.
  2. Du skal lete lenge etter en mer slående narrativ struktur: En allvitende forteller skildrer som en ubarmhjertig fotolinse - distansert, kynisk og i nåtid – parallelt med Esthers personlige erindringer, som fremstår moralske anker i et ellers korrupt romanunivers.
  3. Dette er en virkelig stor fortelling, en dyptloddende satire som tar for seg samfunnet fra bunnsjiktet og opp i de høyeste kretser, og viser hvordan de alle er uløselig knyttet sammen.

Hold deg unna hvis du ikke er forberedt på å henge med Dickens for om lag tusen sider. Tusen hårreisende gode sider.

Jeg kommer ikke helt utenom å nevne Gillian Andersons imponerende innstats som Lady Dedlock i BBC-adapsjonen fra 2005. Må ses!

Ha en fortreffelig påske med gode bøker og påskeharebesøk!

Stikkord: , , , , , ,

Her kommer min definitive, og selvsagt, svært objektive, fordomsfrie topp 10-liste over de fælsligste, verst tenkelige karakterene i litteraturens historie. Som vi, eller i alle fall jeg, elsker å hate. Inderlig. Og. Vel.

10. Pamela Andrews, ”heltinnen” i Pamela, or, Virtue Rewared. For en mer utførlig beskrivelse av min avsky, se tidenes syteinnlegg.

9. Damen med blikket ”fullt av pølse” i Knut Hamsuns Sult.

8. Den spyttslikkende Mr Collins i Jane Austens Pride and Prejudice.

7. Dolores Umbridge i Harry Potter-serien. Sukkersøte, paddeaktige Umbridge drikker te med ti skjeer sukker i mens hun utfører cruciatus-forbannelsen på uskyldige elever.

6. Bentein. Han prøvde å voldta Kristin Lavransdatter!

5. Hertuginnen som bruker bærereimen på Ginger og Beauty i Black Beauty, ”for fashion!”

4. Ramsay Bolton fra George R. R. Martins A Song of Ice and Fire. Denne elskverdige unge herremannen jakter på folk. Sånn som man i Storbritannia jakter på rever. Med hester, hunder og det hele. Han gir dem ”heldigvis” et sjenerøst forsprang.

3. Roose Bolton, overnevntes faderlige opphav, er minst like sjarmerende. Og en fan av blodigler.

2. Uriah Heep i Dickens’ David Copperfield. He had a way of writhing when he wanted to express enthusiasm. En kald, ekkel fisk.

1. Den yndige babyen som også er en hurtigvoksende kjempeedderkopp i Stephen Kings The Dark Tower – altså en var-edderkopp (bildet som skulle ha illustrert dette gikk «dessverre» tapt i sensuren).

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , ,

På denne dag for 200 år siden ble det født en liten gutt i Landsport i nærheten av Portsmouth, England, som skulle vokse opp til å bli ansett som det engelske språkets fremste romanforfatter.

Hvis jeg fikk reise tilbake i tid, skulle jeg gjerne drukket en kopp te med denne mannen. Hvordan var han egentlig?

I oppvekstromanen David Copperfield blir linjene mellom levd liv og fiksjon utydelige. Davids traumatiske opplevelse av barnearbeid speiler forfatterens erfaring som tolvårig arbeider på en skokremfabrikk. Ofte er beskrivelsene ordrett hentet ut fra selvbiografiske opptegnelser som ikke skulle bli utgitt før etter forfatterens død.

Romanen er skrevet i førsteperson. David ser tilbake på sin oppvekst; han erindrer og evaluerer, evaluerer og erindrer. Lar ikke leseren glemme for et øyeblikk at dette er tilbakeblikk på noe som allerede er opplevd. Hvordan forandres fortiden ettersom tiden går?

I løpet av 900 sider møter David mange forkjellige mennesker, fra skurker til helter, eksentrikere, kjærlighetsinteresser og venner for livet. Han reiser, drømmer, arbeider, skriver, modnes.

Jeg vil hylle forfatteren med hans egne ord på denne betydningsfulle dagen. Med begynnelsen på Davids historie:

I AM BORN

Whether I shall turn out to be the hero of my own life, or whether that station will be held by anybody else, these pages must show. To begin my life with the beginning of my life, I record that I was born (as I have been informed and believe) on a Friday, at twelve o’clock at night. It was remarked that the clock began to strike, and I began to cry, simultaneously.

In consideration of the day and hour of my birth, it was declared by the nurse, and by some sage women in the neighbourhood who had taken a lively interest in me several months before there was any possibility of our becoming personally acquainted, first, that I was destined to be unlucky in life; and secondly, that I was privileged to see ghosts and spirits; both these gifts inevitably attaching, as they believed, to all unlucky infants of either gender, born towards the small hours on a Friday night.

I dag feirer vi den fabelaktige, fantastiske, geniale Charles Dickens!

Stikkord: , ,

I 1818 døde Jane Austen av ukjent sykdom, 42 år gammel. Krimforfatter Lindsay Ashford hevder i den britiske avisa The Guardian at Austen kan ha blitt myrdet ved arsenikkforgiftning, noe hun skriver om i sin nye kriminalroman The Mysterious Death of Miss Austen. Cash-in eller troverdige antagelser? Som med Dickens’ godeste Edwin Drood kommer neppe sannheten til å se dagens lys.

Stikkord: , , , , , ,

Jeg visste hva jeg gikk til. Jeg trodde jeg var av denne typen lesere. Men så feil kan man ta.

Om ettermiddagen 8. juni 1870, etter en god dags innsats på hans siste roman, The Mysteries of Edwin Drood, går Charles Dickens hen og får slag. Han dør dagen etter. Så frekt! De seks første delene, hvorav fem allerede er publisert som føljetonger, er mer eller mindre fullendt av det som skulle bli tolv deler totalt. Det er noe nærmest perfekt over det at han etterlater så å si nøyaktig halvparten av en roman som attpåtil innehar ordet ”mysteries” i selve tittelen. Et faktum lesere verden over fra den skjebnesvangre datoen har frydet seg/revet seg i håret over.

Leseren post-Drood.

Hva skjedde med Edwin Drood? Ble han drept, og i så fall av hvem? Eller ble han holdt som gissel, eller kanskje han gjemmer seg etsteds? Blant litteraturvitere ser det ut til at det er stor enighet om en sannsynlig morder (jeg trenger ikke røpe hvem), og det er likeledes stor enighet om at den sofistikerte leser burde fokusere på å lese teksten som en utforskning av morderens psykologi (type Forbrytelse og Straff).

Jeg er tydeligvis ikke en av dem. Jeg tenker til stadighet på de seks delene som verden aldri vil få se.

Hvilken type leser er du?

Stikkord: , , , ,

Jeg klarer ikke å like Elizabeth Gaskell.

I min Penguin-utgave av Sylvia’s Lovers er blant annet følgende ord å lese om henne:

For the first sixteen years of her marriage, she combined the activities of motherhood, the management of a busy household and parish work in an area notorious for its poverty and appalling living conditions. She also travelled and started to write.

Dette er altså the Elizabeth Gaskell, forfatter av North and South, Cranford og The Life of Charlotte Brontë, samt x antall andre klassikere fra den viktorianske æraen? Jeg får håpe at de neste 16 årene ble brukt hovedsakelig til å skrive disse? Men en smålig stemme sier meg at dette ikke er tilfellet. Jeg finner det derimot helt brennsikkert at hun med tilsynelatende lite besvær kombinerte hjemmets ustanselige krav med et yrke som ikke var helt uproblematisk innstilt til forfatterinner på den tida. Hun fikk dermed til det kvinner sliter med selv i dag. På toppen av dette overflødighetshornet satte hun av tid til veldelighet og reising. Hun skrev Mary Barton, en roman som dypper litt mer enn en tå ned i den politiske sfæren som generelt sett utelukket kvinnelig aktivitet. Attpåtil, og irriterende nok, fikk hun klemt inn et par krangler med selveste Charles Dickens, som var redaktør av magasinet Household Words hvor hun publiserte sine romaner i føljetonger:

(…) he unsuccessfully tried to impose his views on her. She proved that she was not to be bullied, even by a man of such genius as he.

Blar jeg videre i Sylvia’s Lovers finner jeg den originale forsiden fra 1863 undertegnet Mrs Gaskell. Og boka er selvsagt dedikert til ”my dear husband, by her who best knows his value.” Argh!

Jeg klarer ikke å se for meg annet enn en uforskammet perfekt kvinne, så konvensjonelt innenfor det kvinneidealet hun vokste opp i skyggen av, med ektemannens autoritet i ryggen hvor hun enn beveger seg i det offentlige, at hun på underlig vis får til alt hun vil uten å tape anselighet.

Denne posten ble mye lengre enn tiltenkt. Hva er det jeg prøver å si? Jo, at det går ikke an. At hun får ikke lov. At jeg ikke klarer å like Elizabeth Gaskell. At jeg sliter med å begynne på Syliva’s Lovers. Men at jeg må lese den likevel.

Stikkord: , , , , , , , , ,

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

%d bloggers like this: