Skip to content

tussis tanketank

En blogg om bøker og andre narkotikum.

Tag Archives: adapsjon

I spalten Favoritt på fredag presenterer jeg ukentlig en av mine yndlingsbøker, mer eller mindre ukritisk, og hvorfor de fortjener særskilt oppmerksomhet. Nå er påsken rett rundt hjørnet, og jeg tørker støv av kolossen Bleak House, signert Charles Dickens. Med kløktige inspektør Bucket i spissen regnes den blant de tidligste detektivromanene. Men så er den så mye, mye mer.

Utgivelsesår: 1852-1853 (som føljetong)

Hva dreier den seg om? Den evinnelige rettssaken Jarndyce and Jarndyce bringer sammen en broket gruppe mennesker, fra den ondsinnede advokat Tulkinghorn, til fattiggutten Jo. Ada og Richard Clare tvinges til å se den potensielle arven deres spises opp av saksomkostninger, og domstolen blir et symbol på et samfunn som er råttent fra innsiden. I hjertet av fortellingen står to svært ulike kvinner: den foreldreløse Esther Summerson og den arrogante skjønnheten Lady Dedlock. Ettersom rettssaken snegler seg av gårde avdekkes mysteriene om deres liv, mysterier som kanskje med fordel burde forbli mørke hemmeligheter.

Tre grunner til å lese den:

  1. Bleak House regnes for en av Dickens’ beste romaner.
  2. Du skal lete lenge etter en mer slående narrativ struktur: En allvitende forteller skildrer som en ubarmhjertig fotolinse – distansert, kynisk og i nåtid – parallelt med Esthers personlige erindringer, som fremstår moralske anker i et ellers korrupt romanunivers.
  3. Dette er en virkelig stor fortelling, en dyptloddende satire som tar for seg samfunnet fra bunnsjiktet og opp i de høyeste kretser, og viser hvordan de alle er uløselig knyttet sammen.

Hold deg unna hvis du ikke er forberedt på å henge med Dickens for om lag tusen sider. Tusen hårreisende gode sider.

Jeg kommer ikke helt utenom å nevne Gillian Andersons imponerende innstats som Lady Dedlock i BBC-adapsjonen fra 2005. Må ses!

Ha en fortreffelig påske med gode bøker og påskeharebesøk!

Stikkord: , , , , , ,

I anledning mitt besøk på Chatsworth House (det virkelige Pemberley!), og i uendelig takksigelse til min store heltinne, Jane Austen, publiserer jeg herved min definitive topp 5 liste over Jane Austen-adapsjoner:

5. Patricia Rozemas fantasifulle Mansfield Park fra1999.

Er løst basert på Jane Austens roman ved same navn, i tillegg til enkelte aspekter ved forfatterens liv. Her blir samtidas slaveridebatt, subtilt håndtert av Austen selv i hennes roman, mer eksplisitt satt opp mot heltinnens begrensede posisjon som fattig slektning (og kvinne) i rikmannshjem. Den svakelige, beskjedne Fanny Prices filmatiske søster er transformert til en moderne heltinne med bein i nesa. Disse inn-med-teskje-endringene ødelegger i noen grad for en ellers vakker og interessant tolkning.

4. John Alexanders betagende BBC-serie Sense and Sensibility fra 2008.

Andrew Davis har skrevet et dampende, forførerisk manus med mye følelse og litt mindre av Jane Austens bitende fornuft. Hattie Morahans Elinor Dashwood er hjerteskjærende å bivåne.

3. Ang Lees stjernefunklende Sense and Sensibility fra1995.

Her tilbys en glitrende skarp Emma Thompson, en fortryllende romantisk Kate Winslet, en Alan Rickman å gråte for, og en Hugh Grant på sitt mest elskverdig forknyttede. En feiring av selvbeherskelsens fordeler og en advarsel om sensibilitetens farer, men Thompsons stakkåndete hulking mot slutten vitner likevel om at livet er mer komplekst enn som så. Austens mesterverk har for øvrig enda mørkere undertoner i så henseende, men for sine 136 minutter er dette en storartet adapsjon.

2. Joe Wrights romantisk-realistiske Pride and Prejudice fra 2005.

I likhet med Rozamas Mansfield Park lider denne til dels av overforklaring og av å forstørre kontraster der Austen er mer nennsom, sikkert for å tekkes nåtidas filmpublikum, med det resultat at den kommer litt bort fra Austens briljante komedie og inn i kostymedramaterritorium. Dette uovertreffelig romantiske, visuelt nydelige universet fikk meg likevel seilende ut av kinosalen på en rosa sky. Den er for øvrig blant annet innspilt på Chatsworth.

Ingen av de overnevnte når likevel vinneren av den eminente lista mi til knes, nemlig:

1. Simon Langtons sagnomsuste BBC-serie fra 1995, Pride and Prejudice.

Basert på Andrew Davis’ mesterlige manus, forholder dette mesterstykket av en vitamininnsprøytning seg kristelig trofast til originalen, og er derfor vittigst, morsomst, mest intelligent, og en sann fryd – en gave til menneskeheten.

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

%d bloggers like this: