Skip to content

tussis tanketank

En blogg om bøker og andre narkotikum.

Monthly Archives: februar 2012

Her kommer min definitive, og selvsagt, svært objektive, fordomsfrie topp 10-liste over de fælsligste, verst tenkelige karakterene i litteraturens historie. Som vi, eller i alle fall jeg, elsker å hate. Inderlig. Og. Vel.

10. Pamela Andrews, ”heltinnen” i Pamela, or, Virtue Rewared. For en mer utførlig beskrivelse av min avsky, se tidenes syteinnlegg.

9. Damen med blikket ”fullt av pølse” i Knut Hamsuns Sult.

8. Den spyttslikkende Mr Collins i Jane Austens Pride and Prejudice.

7. Dolores Umbridge i Harry Potter-serien. Sukkersøte, paddeaktige Umbridge drikker te med ti skjeer sukker i mens hun utfører cruciatus-forbannelsen på uskyldige elever.

6. Bentein. Han prøvde å voldta Kristin Lavransdatter!

5. Hertuginnen som bruker bærereimen på Ginger og Beauty i Black Beauty, ”for fashion!”

4. Ramsay Bolton fra George R. R. Martins A Song of Ice and Fire. Denne elskverdige unge herremannen jakter på folk. Sånn som man i Storbritannia jakter på rever. Med hester, hunder og det hele. Han gir dem ”heldigvis” et sjenerøst forsprang.

3. Roose Bolton, overnevntes faderlige opphav, er minst like sjarmerende. Og en fan av blodigler.

2. Uriah Heep i Dickens’ David Copperfield. He had a way of writhing when he wanted to express enthusiasm. En kald, ekkel fisk.

1. Den yndige babyen som også er en hurtigvoksende kjempeedderkopp i Stephen Kings The Dark Tower – altså en var-edderkopp (bildet som skulle ha illustrert dette gikk «dessverre» tapt i sensuren).

Stikkord: , , , , , , , , , , , , , , , ,

De første ordene av en fortelling innehar ofte en helt spesiell energi. Hvor vil de føre oss hen denne gangen?

Til Italia, ser det ut til.

It was melancholy to admit that Italy also has ceased to interest him, thought Hamlin, as he smoked his cigarette on the hillside above the Villa Arnolfini; melancholy, although, in truth, he had suspected as much throughout the journey, and, indeed, before starting.

Slik begynner Vernon Lees Miss Brown, som utkom i 1884. Vernon Lee er pseudonym for Violet Paget, som er mest kjent for sine overnaturlige fortellinger. Jeg vet ingen ting om Miss Brown, utover at den er tilknyttet den estetiske kulturbevegelsen som fikk sin begynnelse mot slutten av 1800-tallet. Boken er så godt som umulig å få tak i. Men nå har jeg den. Nå skal det leses. Ut i det ukjente. Det er nesten litt magisk.

Har du lyst til å delta i En smakebit på søndag? Ta turen innom Flukten fra virkeligheten for mer informasjon. God lesesøndag!

Stikkord: , , ,

Dette spør Anette om i denne torsdagens boktema. Det er svært viktig å tenke igjennom slike ting, sånn i tilfelle uhellet er ute, tenker jeg. Dette har jo tross alt skjedd mange folk jeg har sett på film eller lest om, og dessuten skriver Oscar Wilde at livet imiterer kunsten. Derfor, for å være på den sikre siden, slenger jeg meg med – dog litt forsinket. Håper det ikke er for sent, og jeg blir kidnappet av sjørøvere før jeg har fått tenkt meg skikkelig godt om!

1. Overlevelse. Når jeg vurderer hvordan jeg best kan overleve på denne øya, er det en bok som stikker seg ut, nemlig Robinson Crusoe, hvis fullstendige tittel lyder The Life and Strange Surprizing Adventures of Robinson Crusoe, of York, Mariner: Who lived Eight and Twenty Years, all alone in an un‐inhabited Island on the Coast of America, near the Mouth of the Great River of Oroonoque; Having been cast on Shore by Shipwreck, wherein all the Men perished but himself. With An Account how he was at last as strangely deliver’d by Pirates. Men så kommer mine moralske skrupler inn. Med tanke på dette Oscar Wilde sa om kunsten, så vil jeg jo ikke sette meg i fare for å kalle eventuelle medmennesker de tåpeligste navn (les: Fredag), eller å bli litt for opphengt i katter og geiter (stakkars små!), så jeg velger å la Robinson Crusoe stå igjen i bokhylla. For en mer moralsk oppbyggelig fortelling om hvordan overleve vill natur, og dessuten en rekke utførlige eksempler på hvordan man hanskes med huletroll, orker, ringskrømt eller andre ting som mot for modning vil befinne seg på denne øya, treffer heller valget mitt på Ringenes herre. Med hele Midgard til min disposisjon finner jeg det meste jeg trenger, og dessuten verdifull avlastning for fantasien skulle øya vise seg å være liten og kanskje attpåtil ensformig og kjedelig (jeg vil gå ut i fra at ikke alle øyer er like spennende som den Pevensie-barna plutselig befinner seg på innledningsvis i Prins Caspian). Nå begynner faktisk denne øya å se helt begredelig monoton ut! Jeg kan bare håpe at Tolkiens univers, hvor hver en småstein ser ut til å ha blitt skapt før Frodo så meget som hadde blitt påtenkt, vil overskrive min virkelighetsoppfattning så til de grader som den (mer uheldigvis?) gjorde da jeg var rundt femten. Det håper jeg virkelig, for jeg vil nok bare komme meg hjem fra dette som nå har vokst seg til det forferdeligste sted i min meget fornuftige hjerne.

2. Hjemlengsel. Men jeg får nå ikke glemme at jeg har enda to bøker til min disposisjon. Jeg vil i første omgang velge en som minner meg om hjemme, Korset av Sigrid Undset, som er den siste romanen i trilogien om Kristin Lavransdatter. Jeg vil gå pilegrimsferden til Nidaros (det vil si i fantasiens verden, for mitt stakkars legeme vil fremdeles være strandet på den grusomme øya). Jeg vil kjenne historiens sus over Norges land, og over henne jeg har fulgt fra barnsben av (i de foregående romanene Kransen og Husfrue). Vakrere blir det knapt. Takk skal du nå ha, Undset. Men jeg er likevel håpløs. Fremdeles.

3. Håp. Til sist tar jeg derfor med meg skarpsindige, vakre, såre Persuasion av Jane Austen, og går herved min håpløshet heroisk i møte, ”loving,” som Austen skriver så sterkt, ”when existence or when hope is gone.” Jeg er likevel nesten sikker på at hvis disse sjørøverne først skulle røve meg og disse tre stusselige bøkene mine, så ville de vel være takknemlige for resten av mine eiendeler også, say hele boksamlinga mi inklusive lesebrett? Jeg velger å håpe.

Stikkord: , , , , , , , , ,

Det britiske forlaget Little, Brown annonserte tidligere i dag at de skal stå for publiseringen av J. K. Rowlings nye bok. Det skal visstnok dreie seg om en roman for voksne. De vokter for øvrig på den nye skatten sin som gjerrige gnomer, og vil ikke komme ut med mer informasjon før på et uvisst tidspunkt senere på året. Hjemmesiden til J. K. Rowling er like mystisk. Og hvor ble det forresten av det politiske eventyret for barn?

Rowling selv vil ikke akkurat oppgi Gryffindors legendariske sverd heller. Dette er det hun har å si om saken:

Although I’ve enjoyed writing it every bit as much, my next book will be very different to the Harry Potter series, which has been published so brilliantly by Bloomsbury and my other publishers around the world. The freedom to explore new territory is a gift that Harry’s success has brought me, and with that new territory it seemed a logical progression to have a new publisher. I am delighted to have a second publishing home in Little, Brown, and a publishing team that will be a great partner in this new phase of my writing life.

Nye territorier. Nytt forlag. Og ikke minst, en roman for voksne

Det er vanskelig å se for seg at hun på noen måte kan overgå det hun allerede har skrevet (så kan en jo spørre seg om det har noen hensikt å komme med for kritiske sammenligninger – ethvert verk burde vel leses mest mulig i lys av seg selv?). Kritikken fra bedrevitende aviskommentarhetsere og mugne jantelovjournalister vil nok uunngåelig komme. At språket hennes knapt kan passere for barn. At en voksenroman derimot, jo er dømt til å misslykkes. Og så videre, og så videre.  

Dette har blitt sagt før, mange ganger. Jeg vil likevel trekke på smilebåndet og vende meg stille bort, holde skadefroen for meg selv. For de tar feil. Vi som vet å elske Harry Potter, vi vet bedre.

Og jeg, jeg simpelthen dør av spenning. Hva tror dere?

Stikkord: , , ,

Ny søndag, ny smakebit. Jeg nipper Earl Grey og leser sjarmerende britisk krim, Mørke dager av Belinda Bauer.

En eldre, ufør dame, paralysert fra halsen og ned etter en rideulykke, har blitt funnet død i sin seng i den lille landsbyen Shipcott i Sørvest-England. Her kommer et forholdsvis langt, men fornøyelig/fælslig utdrag:

Han svelget hørbart og rørte ved nesen. Den var kald og ekkel og fikk Jonas, som var ivrig vegetarianer, til å tenke på rå svinekoteletter. Mark Dennis veiledet ham, og Jonas kunne føle bruddet i Margaret Priddys nese bevege seg knasende under fingrene. Gåsehuden reiste seg på skuldrene hans, og han slapp nesen og tok et skritt tilbake. Ubevisst tørket han av hånden på det mørkeblå ullstoffet i uniformsbuksene før han la merke til at tausheten – sammen med to par øyne som så spørrende på ham – betød at han burde ta ansvar for situasjonen, og at han skulle foreta seg noe profesjonelt og politimessig.
            ”Æsj,” sa han.

Leser du noe spennende som du vil dele med andre bokfrelste? Kikk innom Flukten fra virkeligheten for mer infromasjon. God søndag!

Stikkord: , , ,

Ninni Schulman
Originaltittel: Flickan med snö i håret 
Første gang utgitt i 2010
Oversatt av Kari Engen
Cappelen Damm, 2012
Anmeldereksemplar, 356 sider

Valentinsdagen. En god dag for utgivelsen av skikkelig bloddryppende krim. En god dag for å lese om skilsmisseproblemer, trafficking, utroskap og vold i hjemmet.

Alt dette, og mer til, får du i Ninni Schulmans debutroman Jenta med snø i håret, som utkom i rosedekorerte butikker over det ganske land tidligere denne uken, på selveste 14. februar. Vi transporteres til lille, tilsynelatende uskyldige Hagfors i Nord-Svergie. Etter en vond skilsmisse sier Magdalena Hansson opp den flotte journalistjobben i Stockholm og søker tilflukt i heimbygda. Hun er sliten og deprimert, og hennes seksårige sønn Nils lengter stadig hjem til pappa. Jobben i Värmlandsbladet blir derimot mer utfordrende enn forventet når en jente fra et velstående middelklassehjem blir meldt savnet. Etter intensiv etterforskning i regi av den lokale politistasjonen, blir en jente ved ren slump funnet naken og drept i en jordkjeller. Hun har blitt seksuelt missbrukt over lang tid. Kan dette være den etterlyste jenta? Mistenkelige hendelser ved en gammel leilighet ansporer Magdalena til å foreta egne undersøkelser. Hun må etter hvert lære de bitre konsekvensene av å blande seg inn i det som skjer mellom husets fire vegger.

Historien er en bladvender fra side én. Her er alle ingrediensene som utgjør god krim, og den kjente oppskriften blir fulgt til fulle. Jeg savnet likevel noe mer, noe som kunne bryte med denne innfrielsen av sjangerkonvensjoner, selv om plottwistene på ingen måte er utilfredsstillende. Nå skal det sies at jeg ikke er den største av krimentusiaster.

Schulmans språk kler imidlertid krimformatet godt. På en enkel og utilslørt måte slipper hun til de ulike menneskene i Hagfors, fra morderen som er ”livredd for edderkopper,” til tenåringsjenta som skriver i sin dagbok at den tjuefem år gamle elskeren av og til kan bli ”litt ivrig, ikke hardhendt, men ’bestemt.’” Sakte, sakte demaskeres det idylliske landlige liv. Bak ligger mørke hemmeligheter som ikke bare kan få strafferettslige følger, men som viser hvor utsatt vi er i våre trygge, hverdagslige liv:

Det hverdagslige bildet gjorde henne varm. Så skjørt det likevel var, dette livet deres sammen, tenkte hun mens hun la en gammel lakenpose over frontruten for å slippe å skrape is neste morgen, og satte i støpselet for motorvarmen. Så mye mørke utenfor og bare en tynn glassrute imellom.

I Jenta med snø i håret er det likevel ikke alltid kreftene utenfra som er mest uhyggelig. Også det private blir i aller høyeste grad en sfære for kriminalitet. I hjemmet begås vold og urett som tærer på relasjoner. Romanen viser også den potensielt nære sammenhengen mellom privatsak nummer én, nemlig det seksuelle, og offentlighetens søkelys mot internasjonal kriminalitet. Jenta med snø i håret viser at vold ikke er en privatsak.

Et godt budskap å ta med seg på Alle hjerters dag.

Stikkord: , , , ,

Erin Morgenstern
Originaltittel: The Night Circus
Oversatt av Monica Carlsen
Cappelen Damm, 2012
Anmeldereksemplar, 478 sider
 
Sirkuset kommer uanmeldt. 
Uten foregående avertering, uten 
plakater på lyktestolper eller 
oppslagstavler i sentrum, uten 
omtaler eller notiser i lokale 
aviser. Det bare er der, mens det i 
går ikke var der.
(…)
Nå er sirkuset åpent.
Nå kan du stige på.

Slik inviteres leseren inn i Erin Morgensterns fantastiske fortelling. En historie om to unge magikere, bundet sammen i en livsfarlig utfordring. En historie om deres rivaliserende mestere. Og ikke minst, en historie om et sirkus. Her er akrobater og illusjonister, løvetemmere og slangemennesker. En ring av telt som hvert og ett leder inn til en ny virkelighet av illusjon.

Sirkuset er kun åpent om natten. Hvor det dukker opp neste gang er et mysterium kun de innvidde får ta del i. At en utfordring mellom de to gamle illusjonistene Prospero og Alexander markerte sirkusets opprinnelse, er det enda færre som vet. Ei heller at sirkuset fungerer som skjebnesvanger arena for deres utvalgte konkurrenter, Celia og Marco; begge lovende, magiske talenter som ble slynget inn i utfordringen i da de var henholdsvis seks og ni år gamle; begge med kun vage anelser om hva utfordringen går ut på. I løpet av romanen vokser de opp; hun til å bli en mektig magiker under dekke av å være illusjonist; han med en eventyrlig evne til å påvirke ens oppfattning av omgivelsene, som han endrer til fortryllende sansebedrag. Lenge vet de ikke engang hvem de konkurrerer mot. Og selvsagt er de dømt til å elske hverandre, håpløst, halsbrekkende og inderlig.

Det er i det hele tatt vanskelig å bedømme hvor magien slutter og virkeligheten begynner i Morgensterns univers. I dialogen The Critic as Artist, som treffende befinner seg i et ubestemmelig skille mellom fiksjon og kulturteori, hevder Oscar Wilde at selve livet ”seems to be a dream and an illusion.” Kunsten derimot, trer desto sterkere fram, som Platons idéverden, mens virkeligheten utgjør skyggene på huleveggen.

Parallellene til Nattens sirkus er mange. Her finnes kun vage forbindelser til verden slik vi erindrer den gjennom historiefaget, noe som igjen blir forsterket av at romanen er skrevet i nåtid. De historiske aspektene bidrar mest til å delokalisere leseren fra det kjente. Seinviktorianske London fungerer som et løst bakteppe for sirkuset og de magiske kunstene som blir utført der. Selv magiens historie blir skjøvet vekk. Sagnet om Merlin i eiketreet og lignende (bort)forklaringer sørger for en ahistorisk opplevelse, bemerkelsesverdig estetisk i sin kraft, som mange steder blir en ukomfortabel faktor i fortellingen. Som leser mister jeg stadig fotfeste – lik de sirkusansatte, konkurrentene, ja til og med de autoritære skikkelsene som styrer det hele – idet utfordringen spinner ut av kontroll. ”Vi er fisk i en bolle, kjære,” bemerker slangemennesket Tsukiko, med  ”sigarettmunnstykket dinglende foruroligende mellom leppene:”

Nøye overvåkede fisk. Iakttatt fra alle bauger og kanter. Hvis en av oss flyter opp til overflaten, er det ikke tilfeldig. Og hvis det var tilfeldig, er jeg redd de ikke er så påpasselig som de burde ha vært.

Den spente stemningen får sidene til å fly. Jeg fyltes med en hunger etter å vite. Hva er det som ligger bak utfordringen? Hva går den egentlig ut på? Jeg aner noe uhyggelig spennende, noe mørkt. Min entusiasme minker likevel etter hvert. Det er vanskelig å få tak på karakterene, som tilstundes framstår som like utydelige som virkeligheten rundt. Det er sirkuset, alltid sirkuset, som blir romanens følelsesmessige sentrum. Nattens sirkus innehar en betagende, kjølig skjønnhet som ikke er så ulik sirkusets vakre hage av is som aldri smelter.

Ishagen er nok et produkt av rivaliseringen mellom Celia og Marco, men også et taust vitne om deres kjærlighet:

Det finnes ingen synlige striper på veggene, alt er gnistrende og hvitt. Hun kan ikke se hvor langt hagen strekker seg, fordi kaskader med vidjer og et vell av klatrende ranker gjør det umulig å bestemme teltets størrelse.
Selv luften er magisk. Den er skarp og delisiøs i lungene når hun puster den inn, og den sender en gysning helt ned i tærne som skyldes noe mer enn det varslede temperaturfallet.

Denne visuelle manifestasjonen av kjærlighet mangler et følelsesmessig anker. Nattens sirkus framstår som en spøkelsesaktig lysbildefremvisning for leserens indre, en kuriøs filmatisk opplevelse, en visuell fest ned til bokas fysiske design (meget stilig, med svartkantede sider og rød stoffmarkør). Ikke overraskende er filmrettighetene allerede solgt.

Nattens sirkus er likevel ikke, slik det ble spådd av enkelte kritikere, noen ny Harry Potter, i alle fall ikke for denne leseren. Den er stilfull og vakker, og når muligens opp mot Rowling rent estetisk, men den innehar lite av sistnevntes overstrømmende varme og eksentrisitet. Likhetstrekk til Angela Carters Night at the Circus er også blitt påpekt, men der den bevingede heltinnen Fevvers sprenger grenser i sin gåtefullt grasiøse og samtidig vulgære og svært håndgripelige framtoning, framstår Celia sjeldent som mer enn en brikke i et intrikat spill som overskygger det meste av personlige karaktertrekk. Nattens sirkus strekker seg ikke nærmere forbindelsen sirkus og flytende konvensjoner, enn de tvetydige smilene til det stadig røykende slangemennesket Tsukiko.

Det er den kjølige, visuelle skjønnheten som står igjen, etter at sidene har flydd av gårde og det billedaktige språket har flimret vekk; den ordløse påvirkningen fra sirkusets elskende, to statuer hvis bevegelser blir tydelige etter å ha iakttatt dem en stund:

Endringen i den krumme linjen i en hånd i luften over en arm. Forandringen i vinkelen på et ben i fullkommen balanse. Det at begge kontinuerlig trekkes mot den andre.
Og likevel rører de fremdeles ikke ved hverandre.

Dette blir et bilde på kjærligheten mellom Celia og Marco, og på romanen som helhet. En stilistisk skjønnhet som overstrømmer øyet, men som likevel ikke når helt inn til hjertet.

Slik blir det kanskje også, når det ikke lenger er sikkert ”hvilken side av gjerdet som er en drøm.” Magiens kunst er blitt det opprinnelige, håndgripelige, virkelige, mens virkeligheten utenfor sirkuset og dens historiske forankringspunkt har tapt noe av sin realitet og fremstår som en illusjon. Oscar Wildes teori forvrenges idet selv fiksjonens menneskelige relasjoner blir overskygget av magiens ideelle virkelighet. Livets ugrasiøse, emosjonelle ustadighet, materialet for de virkelig store leseropplevelsene fra Odysseen til Stormfulle høyder, innehar derimot alle drømmers her sårt savnede intensitet.

Stikkord: , , , , , , , , , ,

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

%d bloggers like this: