Kristin min

juni 10, 2011 Kristin min

Hun sørget for at Sigrid Undset kapret nobelprisen i 1928. Hun lokket 691 000 nordmenn til kinolerretet i 1995. Hun fikk en bekjent av meg til å strigråte på toget. Hun er nidkjær katolikk. Hun er sjubarnsmor. Hun er feminist. Hun er antifeminist. Hun er en av våre store heltinner. Hva er det med Kristin Lavransdatter?

Hennes søster Jenny, Undset-født, og publisert i 1911, er kunstnersjel, idealist, en mer opplagt heltinne. Men med trilogien om Kristin Lavransdatter har Undset modnet; uredd viser hun oss det hele mennesket, utilslørt, fra de første usikre turene utomgårds på Gullsveinen, trygt bak farens rygg – gjennom lidenskapens brann, troen, håpet, kjærligheten – til den siste reisen, nåden og Gud.

Undset beskriver historiske omstendigheter med en troverdighet som kunne rivalisere den mest samvittighetsfulle faglitterære fremstilling, fra det storpolitiske maktspillet ned til den huslige hverdag, over flere landsdeler og samfunnslag. Samtidig er hun aldri langt fra individet, fra øyeblikket; hun fanger det inn, minner oss på at ”sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider, men menneskenes hjerter forandres alldeles intet i alle dager.” Undset sender leseren ut på den berg-og-dal-baneturen av synd, tvil, kjærlighet og forsoning som er Kristins liv, og setter henne samtidig i perspektiv til sine omgivelser (og uunngåelig, til vår tid) som med en mors kjærlighet, som ser feiltrinn men aldri fordømmer; som har følt livet på kroppen selv, slik at leseren ikke har noe valg, leseren må forstå, må innse, må utvide sin horisont slik Kristin brøt ut av sin.

I modernismens kritiske erkjennelseskamp må det også eksistere en viss optimisme som har gått tapt i vår postmodernistiske tåkeland. Ved å forsøke å beskrive Hamsuns ”sjelelige irrganger” røpes det nettopp en tro på sannheten i den individuelle erfaring, om enn begrenset. Når Undset med sin frie, indirekte diskurs blottlegger Kristin gjennom selvstendighetens lykke og sjelekval, som får sin kulminasjon med bryllupsfesten, hvor Kristin taler direkte til Gud; når gullkrona tvinger brudens stolte hode ned og setter merke på panna hennes; har Undset satt sitt merke i norsk litteraturhistorie. Og hos leseren.

Hva er det så med Kristin Lavransdatter? Jeg vet ikke, men jeg er så inderlig glad i henne.

About these ads

Stikkord: fri indirekte diskurs, historisk roman, Jenny, Knut Hamsun, Kristin Lavransdatter, Liv Ullmann, modernisme, Sigrid Undset

• 3kommentarer
• Postet under Synsing